Boms og president

Om vi er enige om ovennevnte så er det nokså pussig om Løkken har gått i den fellen som han kritiserer sine forgjengere for å ha falt i, nemlig å «kaste om» på tidligere nedlagt arbeid ved å legge helt andre ideer på bordet, og å presentere det som riktig – uten forankring på riktig måte i organisasjonen.

Selv om det helt sikkert er vel ment, og har utspring i en uselvisk idé som man tenker at NAL er tjent med, så er fremgangsmåten likevel feil den tid presidenten gjennomfører organisatoriske endringer (eller skaper forventning om dette hos NALs ledelse) uten mandat.

Noen endringer i NAL bør ikke innføres ovenfra og ned. Et eksempel på dette er «organisasjonssaken» som strandet i 2016 (et forsøk på å slå sammen NAL, NIL, NLA og AFAG, med forutsetning om blant annet å nedlegge NALs lokalforeninger gjennom en uravstemning). «Organisasjonssaken» hadde trolig munnet bedre ut dersom NAL sentralt hadde tatt til seg innspill og justert kursen underveis, og dersom endringer i organisasjonen fikk skje også med utspring i lokalforeningene – nedenfra og opp.

Interessant nok så bruker Løkken noe av den samme retorikken som under organisasjonssaken: Hvis man var uenig så var man gammeldags, konservativ eller til og med redd. Slikt er jo ofte et tegn på at man enten er nedlatende, eller mangler bedre argumenter.

Deler av organisasjonslivet er seige saker og visse ting må gjennom kvernen. Det kan sikkert oppleves som formaliteter og pirkete, men vedtekter og en kontrollkomité finnes av en grunn.

«Boms og president» er et kortspill med opprinnelse i Japan som spilles over hele verden. Det er varianter av regler og derfor viktig å være enig før man starter, ellers blir det feil forventninger hos ulike spillere, misforståelser og lite hyggelig. I Norge er det kløver tre-kortet som trumfer alt. I NALs regler (vedtekter) så er det Representantskapet (RS) som trumfer, kun overgått av uravstemning.

Disse reglene må følges den tid vedtektene er som de er.

RS vedtar vedtektsendringer, og RS velger også president. Vedtekter kan endres, men de kan ikke endres på bakrommet, og de bør ikke ignoreres. Da blir det ikke hyggelig (sam)spill.

Det virker nå å rå en kamp om hvem den nye presidenten og landsstyret bør lytte til – de tidligere presidentene Løkken og Harambasic, eller tidligere presidenter før der igjen? Eller meg, andre tidligere tillitsvalgte, eller NALs kommunikasjonsansvarlig?

Svaret er enkelt: Presidenten, landsstyret og lokalforeningsledere kan gjerne lytte til samtlige, men de bør lese vedtektene (Både NAL og lokalforeningene sine) slik fanden leser bibelen, og forholde seg til også tidligere RS-vedtak i organisasjonsspørsmål frem til annet er bestemt.

Løkken, som jeg, ser et potensial i å rigge NAL bedre. Vi har begge relevante erfaringer (som flere andre medlemmer) og meninger om hvordan dette bør skje (igjen, som sikkert flere andre medlemmer).

I motsetning til Løkken så mener jeg at eventuelle endringer i vedtekter og presidentens stilling ikke bør vurderes løsrevet, men følge som en logisk konsekvens av en omforent målsetning for forbundet. Helt enkelt fordi endringen ellers ikke er forståelig for involverte parter.

Ekstern organisatorisk rådgivning fra First House kan gjerne børstes støv av, inkludert et omfattende stykke forarbeid. Rådgivning kan også innhentes på nytt om det er formålstjenlig (og nei, jeg sikter da ikke til rådgivning fra en håndballpresident, som ledelsen i liker å lene seg til). Det går også an å prøve seg frem på noen justeringer i organisasjonen, såfremt det er en klar målsetning i bunn, og en evaluering skjer i ettertid.

Jeg mener ellers at NAL med små grep kan oppnå mer, og med langt bedre flyt enn i dag, med utgangspunkt i dagens vedtekter og oppbygging. NAL sentralt hadde vært blant annet vært tjent med en større kontaktflate med lokalforeningene. Det hadde vært naturlig at presidenten og landsstyret bidro til dette, og at man benytter anledningen til å hente inn synspunkter i dagsaktuelle saker – eksempelvis i debatten om Arkitekturopprøret eller ved utarbeidelse av høringsuttalelser.

Representantskapsmøtene bør rigges annerledes. Møte mellom lokalforeningsledere i forkant av RS-møter har blitt vingeklippet, men bør gjeninnføres av opplagte årsaker: NAL er tjent med at lokalforeningene har en kontaktflate der erfaringer kan utveksles og der samarbeid (for eksempel om forelesninger) kan etableres. Lokalforeningslederne trenger ellers å diskutere saker i forkant av RS-møtet idet selve møtet i liten grad er egnet for annet enn korte innlegg og replikker.

Innkalling til RS-møter bør foreligge i god tid så representantene (lokalforeningslederne) heller ikke kun representerer seg selv, men stiller godt forberedt og med et mandat fra eget styre og/eller generalforsamling.  

Lokalforeningene må vokse med oppgaven, gjerne stille med flere enn én representant, og vite hva de skal (og ikke skal) mene noe om. Tidligere RS-vedtak bør gjennomgås og deres oppfølging og effekt evalueres. Ellers forsvinner den etterlyste kontinuiteten i NALs øverste organ.

NALs ledelse bør presentere ikke bare en økonomisk oversikt, men også evaluere effekt (gjennomslagskraft) av synlighet i media og høringsuttalelser. Slikt er målbart, og gir en nyttig tilbakemelding.

NAL er en medlemsstyrt organisasjon (enn så lenge). Det sveitsiske lokaldemokratiet er et godt forbilde: For å ha rett til å stemme (eksempelvis i valget mellom ulike veitraseer) så plikter man først å sette seg inn i saken, og man må lytte til ulike partsinnlegg før avstemning.

For at medlemmer, lokalforeninger, landsstyret og presidenten skal kunne bidra positivt til informerte beslutninger i organisasjonen, så behøves god informasjonstilgang – blant annet tilgang til tidligere innkallinger og protokoller fra RS-møter – minst 10 år tilbake i tid, og informasjon som eksempelvis First House rapporten. Dette pleide å være tilgjengelig. (Anniken Vargel og Kari Bucher: blir NALs nettsider snart oppdatert på dette?)

Innkallingen til RS-møter bør deles med medlemmene i forkant av møtene. En protokoll er som kjent intetsigende uten innkallingen. Et eksempel på uheldig brøler som ellers da trolig kunne vært unngått er vedtektsendring gjort i 2022 som sier at Norske arkitekters landsforbund kan forkortes NAL eller Arkitektforbundet.

Medlemmene skal ifølge vedtektene ha mulighet til å kunne omgjøre RS-vedtak innen 2 måneder etter vedtak. Selv om dette neppe skjer i praksis, så lefles det altså med spillereglene her når protokoller ikke tilgjengeliggjøres.

Festiva lente (skynd deg langsomt) kunne også vært tittelen på dette innlegget. I organisasjonslivet så må man kaste seg rundt når Dagsnytt 18 ringer, men samtidig skynde seg langsomt og grundig nok, særlig så ved organisatoriske spørsmål.

Alternativet er at NAL står på stedet hvil (eller verre) i indre anliggender etter enda en presidentperiode.

Man kan gjerne diskutere hvordan fremtidens organisasjon bør bli, som er et annet tema enn det Vargel og jeg har adressert. Kanskje er eksempelvis en større såkalt paraplyorganisasjon en interessant mulighet, (og reversibel hvis ikke).

NAL bør i mellomtiden realisere eget potensiale bedre, og ledelsen bør ha en tydeligere forståelse av forbundets ulike roller, oppbygging og vedtekter. Hvis ikke så følger nissen fortsatt med på lasset, uavhengig av presidentens stillingsprosent, eller hvilke medlemmer som representeres.