Byarkitektene svarer: Bare kompakt er ikke svaret

Det er behov for at kommunene uttrykker forventninger; beskriver hva de ønsker av byutviklingen, gjerne med strategier og prinsipper for hvordan målene kan oppnås.

Av Henrik Lundberg, Maria Molden og Are Risto Øyasæter

Det er behov for at kommunene uttrykker forventninger; beskriver hva de ønsker av byutviklingen, gjerne med strategier og prinsipper for hvordan målene kan oppnås.

Av Henrik Lundberg, Maria Molden og Are Risto Øyasæter

Byarkitekter (f.v.): Are Risto Øyasæter (Trondheim), Henrik Lundberg (Stavanger) og Maria Molden (Bergen).

Foto: Torgeir Holljen Thon

Vi er Ikke uenig med Sverre Landmark. Det er hyggelig at han har lest arkitekturstrategiene våre. Finlest til og med. Ressursknapphet er i kjernen av det vi arbeider med.

Men vi ser også at det er nødvendig å løfte den sosiale dimensjonen. Miljøretorikken har til nå åpnet for en forsimpling av våre omgivelser.

I miljøets navn bygges sosialt dysfunksjonelle områder som samtidig har en negativ opplevelsesverdi.

Fordi få kommuner har bestemmelser om sosiale ytelser og det er fraværende i overordnete bestemmelser, blir § 29-2 et verktøy til å sile bort de dårligste prosjektene. De skårer som regel lavt på det meste, bortsett fra tetthet.

Vi vet at markedet alene ikke løser utfordringene. Regulering og bestemmelser klarer heller ikke å sikre tilstrekkelig kvalitet. Derfor er det behov for at kommunene uttrykker forventninger; beskriver hva de ønsker av byutviklingen, gjerne med strategier og prinsipper for hvordan målene kan oppnås.

Det vil gi utviklerne noe å navigere etter (hvis de vil) og kunne være verktøy til å vurdere prosjekter som foreslås.

Dersom kommunene utarbeidet forventninger til det bygde, etter beste demokratiske prinsipper, ville det også kunne være et enklere og mer jordnært svar på det Gisle Løkken etterspør. Den vilkårlige forvaltningen av § 29-2 kunne erstattes av mer omforente verdier.

Men det ville ikke erstatte behovet for mer arkitektkompetanse ute i kommunene.