Bygge for mennesker eller for markedet?

Samtidig må jeg innrømme at det skurrer litt. For noen av de mest grunnleggende prinsippene vi lærer om, som proporsjon, balanse, rytme og komposisjon, havner ofte litt i bakgrunnen. Vi møter dem gjerne i historieundervisningen, når vi snakker om Palladio, Vitruvius, eller Norberg-Schulz og hans tanker om stedets ånd. Det er inspirerende, men det er sjelden de prinsippene får styre noe særlig når det faktisk skal tegnes og bygges.

Det er som om de blir med på bussen, men får sitte helt bakerst. Hvis de i det hele tatt får være med.

Jeg har ikke rukket å jobbe så lenge ute i bransjen ennå, men jeg følger godt med. Og det virker som om mange av idealene vi lærer om, kolliderer ganske kraftig med realitetene. Det handler mye om budsjett, reguleringsplaner, tomteutnyttelse og tidsfrister. Kvalitet, identitet og varighet havner lett i skyggen. Det er lett å føle seg litt maktesløs, og det virker som mange arkitekter kjenner på det samme.

Kanskje det er derfor Arkitekturopprøret traff en nerve? Ikke nødvendigvis fordi alle vil bygge klassisk, men fordi mange kjenner seg igjen i behovet for å ta et oppgjør. Et ønske om å få tilbake troen på at arkitektur faktisk kan være noe mer enn en byråkratisk nødvendighet. At det går an å bygge med kjærlighet til stedet, til menneskene, og for fremtiden.

Og ja, vi snakker mye om bærekraft. Det er viktig. Men jeg tror vi må tørre å utvide hva vi legger i det begrepet. For bærekraft handler ikke bare om CO₂-regnskap og energimerker. Det handler også om å bygge noe som varer. Noe folk faktisk bryr seg om, og derfor tar vare på. Et bygg som er så gjennomtenkt og vakkert at man ikke engang vurderer å rive det. Det må vel være noe av det mest bærekraftige vi kan gjøre?

Hva er egentlig mest ansvarlig: Å bygge noe billig som må totalrenoveres etter 25 år, eller å skape noe skikkelig, som står i århundrer?

Jeg skriver ikke dette fordi jeg er bitter, men fordi jeg oppriktig håper vi kan få det til. Vi har jo så mye kompetanse, så mye kunnskap, og så mange flinke folk. Jeg vil bare gjerne at vi skal få lov til å bruke det. Ikke bare tegne etter mal, men være med på å forme steder som faktisk betyr noe.

På AHO har jeg møtt flere som inspirerer og utfordrer, som virkelig prøver å koble arkitektur og samfunnsansvar. Det finnes mange som viser vei, og det gir håp.

Samtidig kjenner jeg på at vi må tørre å løfte stemmen litt oftere. Spørre: Hvem bygger vi for? Hva vil vi etterlate? Hvordan sørger vi for at arkitekturen vi lager nå fortsatt er relevant om 50, 100, eller 200 år?

Det handler ikke om nostalgi. Det handler om å huske hvorfor vi begynte med dette i det hele tatt.

Jeg trodde vi skulle bygge for mennesker.

Jeg håper vi fortsatt kan det.