Debatten om nye Tjøme ungdomskole

Når juryen for Vestfold Arkitekturpris sitt eget mål er å bidra til en «større forståelse av hva god arkitektur er», oppnås ikke dette ved å kåre vinner på et motstridende vurderingsgrunnlag og tåkelegge begrunnelsen.

Av Paul Grøtvedt

Paul Grøtvedt er kunsthistoriker og kunstkritiker.

Foto: privat

Juryleder for Vestfold Arkitekturpris, Benjamin Haffner, oppfordrer i Tønsberg blad til en saklig og konstruktiv debatt om nye Tjøme ungdomsskole spesielt og arkitektur generelt. Hva arkitekten mener med saklig fremgår ikke av teksten, men det må vel ha noe med en sak å gjøre, og da en bestemt sak og dens saksforhold.

I dette tilfellet handler saken og dens saksforhold om den nye ungdomsskolen, om dens arkitektoniske utforming og stedstilpasning.

Akkurat det med stedstilpasning har juryen selv satt opp som et kriterium i vurderingen av de innsendte forslagene, men det presiseres ikke nærmere hvilke stedlige faktorer og forhold som er positivt/negativt utslagsgivende i vurderingsprosessen. Det gjør derimot Plan- og bygningslovens § 29-2, der det legges klare føringer for hvordan arkitekter skal utforme et tiltak og tilpasse det til eksisterende bebyggelse og det omkringliggende naturmiljø.

Her er vi ved sakens realiteter, som handler om de juridiske krav arkitektene er pålagt når de skal utforme og stedstilpasse det nye skolebygget. På det punkt kan ikke jurylederen hevde at min kritikk er usaklig. Tvert imot er det juryen i sin vurdering av det nye skoleprosjektet som ikke har holdt seg til saken. Det vil si til byggesakens juridiske realiteter og arkitektenes åpenlyse neglisjering av de krav Plan- og bygningslovens § 29.2 stiller til stedstilpasning.

Den brutale sprengningen av fjellknausen burde ha fått juryen til å reagere umiddelbart. I det minste lagt merke til at sprengningen ikke akkurat vitner om det nye skolebyggets tilpasning. Tvert imot! Her skal naturmiljøet tilpasse seg arkitekturen. Det kan da ikke være usaklig å påpeke dette faktum, som strider mot nevnte lovverk og ødelegger et sentralt blikkfang i naturmiljøet rundt Tjøme ungdomsskole

Nå er det ikke bare Plan- og bygningsloven som vektlegger tilpasningskrav ved bygging av nye tiltak. I kommunes arealplan finner vi også et eget punkt om estetikk, som peker på nødvendigheten av tilpasning. Det er altså ikke fritt frem for arkitekter å neglisjere steds- tilpasningen, enten det dreier seg om eksisterende bebyggelse eller et naturgitt miljø.

Dette med tilpasning gjelder altså ikke bare naturmiljøet. Loven krever også at nye tiltak må tilpasse seg eksisterende bebyggelse, enten det gjelder kobling til eldre bygningsdel, eller omkringliggende bebyggelse.

På alle tre punktene har juryen oversett denne type tilpasning. De er i alle fall ikke nevnt i Haffners artikkel, som er gjennomgående positiv i sin totalvurdering. Med fare for å bli stemplet som usaklig og lite konstruktiv vil jeg allikevel peke på nybyggets lite omtenksomme tilpasning mellom hovedbygget og den eldre sidefløyen.

Sistnevnte har sadeltak og helt andre vindustyper enn det nye skolebygget. I denne arkitektoniske sammenkoblingen finnes det overhodet ingen tilpasning. Snarere tvert imot en åpenbar kontrast som i ordets rette forstand er det motsatte av tilpasning.

I forhold til den omkringliggende bebyggelsen kan vi heller ikke registrere noen tilpasning eller arkitektonisk dialog. Her er det bare eneboliger med sadeltak og tradisjonelt tre-panel på veggene. Så hvordan kan jurymedlem Benjamin Haffner avslutningsvis hevde at det nye skolebygget «er utformet med en forståelse for stedets karakter og behovene til de som skal bruke det». Her skal vi merke oss «en forståelse for stedets karakter».

Hvordan kan man ha forståelse for stedets karakter når arkitektene ikke har lagt merke til, eller tatt hensyn til stedets eksisterende bebyggelse, naturmiljøet eller eldre skolebygning?

Det største problemet med nye Tjøme ungdomsskole ligger i nybyggets arkitektoniske utforming. Nybygget er formgitt i en sen-modernistisk arkitektur som det ikke finnes paralleller til på Tjøme. Her er bygningen et arkitektonisk fremmedelement, som hverken kan eller vil tilpasse seg omgivelsene. Derfor må man sprenge vekk en fjellknaus, hekte på en sidebygning uten arkitektonisk dialog og fullstendig overse omkringliggende bebyggelse. Den sen-modernistiske arkitekturen er ikke mot tilpasning, men bare når omgivelsene tilpasser seg arkitekturen.

I fravær av en forklaring på hvordan hovedkriteriet «stedstilpasning og samspill» ikke er tillagt noen form for vekt ved tildeling av prisen til nye Tjøme ungdomsskole, oppfordrer jeg juryen til å legge frem en konstruktiv begrunnelse for tildelingen på dette grunnlag. Når juryens eget mål er å bidra til en «større forståelse av hva god arkitektur er», oppnås ikke dette ved å kåre vinner på et motstridende vurderingsgrunnlag og tåkelegge begrunnelsen.