Definisjonsmakten

Hvem har makten i byutviklingen, hvem har definisjonsmakten i byutviklingssamtalen og hva er problemet, spør samfunnsgeograf Ulrike Zamudio-Tveterås.

Av Ulrike Zamudio-Tveterås

Hvem har makten i byutviklingen, hvem har definisjonsmakten i byutviklingssamtalen og hva er problemet, spør samfunnsgeograf Ulrike Zamudio-Tveterås.

Av Ulrike Zamudio-Tveterås
Foto av Ulrike Zamudio-Tveterås

Ulrike Zamudio-Tveterås, samfunnsgeograf.

Foto: privat
>

Jeg er i påsken blitt inspirert til å forsøke å si noe høyt uten å vise til hendelser fra mer enn 20 år tilbake, og heller ikke vise til teoretikere fra mer enn 30 år tilbake. Jeg skal med andre ord mene noe og prøve å holde meg til dette årtusenet.

Slik jeg tolker samtalen som endelig har oppstått, er det en uenighet om hvem som har og skal ha definisjonsmakt over problembeskrivelsen i byutviklingen.

Noen vil kanskje være uenig i at vi har problemer i byene.

Jeg hopper over en lang tekst om det ved å eksplisitt mene at vi har problemer på globale og lokale nivåer, herunder klima, ulikhet, livskvalitet og så videre, for ikke å snakke om troen på demokratiet. Sistnevnte er som vi alle vet en gjenganger når man snakker om medvirkning, som flere har gjort.

Det er ikke helt uten presedens å kritisere regjerende maktpersoner i et miljø når man vil videre fra det gjeldende. Det er heller ikke uvanlig for maktpersoner som opplever seg selv som forkjempere for en god sak å reagere noe sterkt på slike utspill.

Spørsmålet er vel hva vi ønsker oss for byen.

Er vi egentlig helt enige om det?

Fra eget ståsted, som aktør i byutvikling dog inntil nylig fra den stille klassen kalt byråkratiet, kan jeg for eksempel se at et problem vi er nødt til å ta tak i er hva vi vil med boligeierskap. Er det en ting jeg har fått med meg de siste fire-fem årene, i tiden dette har vært relativt høyt på agendaen, så er det at folk (fagfolk) er ganske uenige om:

– Vi har et problem

– Det er noe som kan løses lokalt

– Det bør forsøkes løses

Av disse punktene er man kanskje i størst grad uenige om de to førstnevnte. Men det er uklart om leirene er enige om grunnene til meningene om sistnevnte.

Byutviklingsdebatten har i flere år, slik jeg ser det, i stor grad bestått av en håndfull ganske mektige figurer som sier veldig mye, på veldig mange flater, og veldig mange stille lyttere og tenkere som utøver så godt de kan, innenfor det samfunnsoppdraget de har.

Jeg håper denne forfriskende debatten som nå er satt i gang kan bevege seg bort fra seminardiskusjon på sv-fakultetet (selv om jeg er stolt samfunnsviter) og over i en litt mer åpen samtale om det jeg tror den egentlig handlet om: Hvem har makten i byutviklingen, hvem har definisjonsmakten i byutviklingssamtalen og hva er problemet?

Signert: en byråkrat som ikke husker Berlinmurens fall.

>
>
>