– Den beste samlingen av argumenter mot byarkitekten jeg har lest

Det siste vi trenger i denne situasjonen er byarkitekter som fremstår som frakoblet byenes utfordringer, og som er mer opptatt av å vise at arkitektur er et mål, heller enn et middel, skriver Sverre Landmark.

Av Sverre Landmark

– Jeg vet at byarkitektene har bidratt og bidrar tungt på mange måter, i byene der de har sitt virke. Jeg etterlyser bare en klar vilje til å være skikkelig relevante, fremover.

Foto: Knut Bry

Arkitektur var på besøk da landets byarkitekter var samlet nylig. Om byarkitektene hadde innkalt media fordi man hadde et viktig, felles budskap, ville innslaget sett annerledes ut. Dette var mer en slags «hjemme-hos-reportasje», men likevel:

«Byarkitektene er et resultat av at man har erkjent at det som bygges er for dårlig» fortalte Lundberg fra Stavanger, og fortsatte: «Man trenger å løfte arkitektkompetansen i både små og store kommuner.»

Det ble sagt at byarkitektene har oppstått i det samme vakuumet som Arkitekturopprøret, og at dette handler om at kommunene mangler kompetanse til å utøve skjønn i henhold til plan- og bygningslovens «skjønnhetsparagraf».

Journalisten i Arkitektur refererte uten snev av ironi fra byarkitektenes diskusjon. Det var enighet om at «Vi er et lite svar på et veldig stort problem» og at byarkitektene kan bidra til både innsparing og økt verdiskapning, sambruk og møteplasser i lokalsamfunnet.

Vi får vite at byarkitektene jobber strategisk med arkitektur, og at de lar seg inspirere av hverandre.

– Mest opptatt av arkitekturens kår

Det ble slått fast at vi har en hovedstad som foreløpig (dessverre) ikke ser ut til å være interessert i å utnevne en byarkitekt.

Det er bra, tenker jeg. I hovedstaden er det et skrikende behov for at det apparatet vi har, som har ansvaret for arkitektur og byutvikling, tar dette ansvaret mer på alvor. Vi trenger synlig og tydelig ledelse og etater som jobber sammen. Jeg tror at arkitektur kan gi oss mange og bedre svar, men at vi ikke trenger en instans som er mest opptatt av arkitekturens kår.

Vi har en klimakrise og et arealpolitisk dilemma. I tillegg er vi ved et tidsskille der vi blir stadig færre som skal forsørge stadig flere, og kommunenes utgifter eksploderer.

Samfunnsplanen for våre største byer slår fast at vi skal ha plass til flere mennesker enn idag. I Montreal har Norge forpliktet seg til å jobbe for arealnøytralitet, som bl.a. betyr at de arealene vi skal bygge boliger på, primært er slike som allerede er tatt i bruk (grå/brune). Vi skal ikke lenger forsyne oss av myrer og koller i skauen.

Etterlyser vilje til å være relevante

Det siste vi trenger i denne situasjonen er byarkitekter som fremstår som frakoblet byenes utfordringer, og som er mer opptatt av å vise at arkitektur er et mål, heller enn et middel.

Jeg vet at byarkitektene har bidratt og bidrar tungt på mange måter, i byene der de har sitt virke, både når strategier skapes og når kamper utspiller seg, om byenes ansikt og funksjon. Jeg etterlyser bare en klar vilje til å være skikkelig relevante, fremover.

Kanskje de seks byarkitektene bør samles en gang til, gjerne på Teams, og bli enige om noe á la dette:

«Vi skal ikke lenger forsyne oss av naturen men gjenbruke grunn som har vært tatt i bruk. Slike arealer er et knapphetsgode og en ikke-fornybar ressurs. Vår oppgave er å vise at vi med arkitekturen som verktøy kan bruke tilgjengelige arealer mer effektivt, og fortette med god kvalitet. Slik kan flere få boliger som koster fellesskapet og naturen mindre.»