Den modernistiske arkitekturens fortidsangst

Den modernistiske kunsten og arkitekturen har her havnet i en slags tidløs tilstand, som historisk sett ikke har noen fortid å gjøre opprør mot, eller kunne skape et formuttrykk som overskrider normen om noe nytt. I den situasjonen er det ikke lett å skape i tråd med fremskrittet, annet enn å fornekte det. Hvilket faktisk er situasjonen for både dagens kunst og arkitektur, som ikke har skapt noe nytt på over hundre år.

Problemet for dagens modernistiske kunstnere og arkitekter er at de ikke har noen historisk forankring. De lider av et fortidsangst som blokkerer tilgangen på enorme mengder byggetradisjoner og estetiske erfaringer. Egentlig finnes det ikke noe fremskritt i kunst og arkitektur, bare en utvidelse av sanselighetens skjønnhet i bilder og bebyggelse, og den er ikke nyhetsbestemt. Ser vi på renessansearkitekturens vakre og nyskapende formuttrykk, så finner vi ikke inspirasjonskilden i samtiden, eller i fremtiden, men i antikkens byggverk og tankeunivers.

Dagens debatt om utvidelse av Nationaltheatret med et tilbygg i stil med den opprinnelige arkitekturen fra 1890-tallet, har skapt et heftig engasjement. Her er en rekke arkitekter på krigsstien, som fordømmer enhver stilkopiering. «Det er en fallitterklæring på vegner av arkitekturfaget», hevder arkitekt Siv Moseng i Klassekampen. Arkitekt Carl-Viggo Hølmebakk er av samme bastante mening: «Å bygge sånn som man bygget for 130 år siden, synes jeg rett og slett er hårreisende, han omtaler forslaget som «et svik», ikke bare mot faget, men mot kulturen som sådan».

Her vil jeg først bare nevne Plan- og bygningslovens § 29-2, som alle arkitekter bør kjenne til, der det står at et hvert nytt tiltak skal ha gode visuelle kvaliteter i forhold til seg selv og i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering. Her er kjernepunktet tilpasning, ikke fornyelse. Liknende krav om tilpasning finner man også ofte i de kommunale arealplaner. Dette innebærer at kravene om tilpasning ikke bare lovbestemte, de er også forankret i lokale og nasjonale kulturelle tradisjoner. 

Når man leser hva de modernistiske arkitektene fyrer løs med av negative karakteristikker mot forslaget om tilbygg til Nationaltheatret, så bunner nok motstanden i dypere forhold enn stilkopiering. Forbudet mot stilkopiering handler egentlig om å styre historiens gang. Det er en kulturpolitisk strategi som på en enkel måte kan kontrollere fremskrittet og samfunnsutviklingen. Vi ser da også hvordan toneangivende arkitekter på tidlig 1900-tall blir arkitektoniske støttespillere for totalitære regimer.

I det perspektiv blir det selvsagt viktig å forby før-modernistisk arkitektur, historiske formuttrykk som enkelt lar seg stigmatisere med påstander om stilkopiering. Det vil si en arkitektur som hverken er tidsriktig eller autentisk. Til tross for at både kunsten og arkitekturen i løpet av 1900-tallet har jaktet på det nye, har det ikke oppstått nevneverdig fornyelse på estetikkens område. Det moderne har tydeligvis vært en blindvei, og noen forslag til justering av kursen har ikke kommet fra arkitektfaglig hold.

For å finne faglig fotfeste og estetisk fornyelse har kunstnere og arkitekter alltid hentet inspirasjon fra fortiden. Her er den italienske renessansen forbilledlig. Med sitt sterke fokus på antikkens byggeskikk og filosofiske tenkning, dannet det seg gradvis et kulturelt klima som ledet kunstnere og arkitekter inn mot en utvidelse av sanselighetens skjønnhet i bilder og byggverk. I denne prosessen lå det ingen fortidsangst, som i den modernistiske tvangstrøyen. Historiens mening og manifestasjoner er ingen kopi-sentral, bare en evig kilde til inspirasjon.