Den vanskelige erfaringen. Trenger vi alltid den?

I Charlottenlund var det en første runde med åpen konkurranse uten krav til erfaring fra tilsvarende prosjekt. Det var heller ingen økonomisk eller kapasitetsmessig vurdering av deltakere i første runde.

De unge arkitektene i Atelje Ö vant konkurransen. Et nydelig prosjekt som roses opp i skyene av en enstemmig jury. Atelje Ö ville trolig ikke bli valgt ut til å delta i et parallelt oppdrag fordi de ikke har tegnet tilsvarende prosjekter.

Tre av våre aller største kontorer skal nå kjempe i en lukket konkurranse om nytt musikkteater i Bergen etter en innledende konkurranse med fem deltagere.

De fem deltagerne er blitt vurdert på kompetanse, oppdragsforståelse, økonomi og kapasitet foruten relevante referanseprosjekter.

Da er det er fint å minnes den danske arkitekten Knud Munk (1936-2016), som vant konkurransen om Grieghallen i 1965 bare 28 år gammel. Munk ble ferdig utdannet arkitekt i 1963 og ble ansatt hos Henning Larsens Tegnestue samme år. Etter seieren i konkurransen etablerte Knud Munk sin egen tegnestue og gjennomførte oppdraget. Bygget ble tildelt betongtavlen i 1978.

Et av landets flotteste bygg ble skapt, formet og bygget. Og bak dette fantastiske bygget står det en arkitekt med to års erfaring. Og mest imponerende: Han fikk tillit og tildelt oppdraget med å realisere bygget.

I dag er Henning Larsen en av finalistene for å supplere Knud Munk sitt mesterverk.

Heller ikke Grieghallen, slik vi kjenner bygget, hadde blitt realisert dersom dagens konkurranseformer for store og komplekse bygg hadde vært lagt til grunn.

Blant mange av bygningene vi er mest stolte av kan vi finne noen fellestrekk. De er tegnet av arkitekter som ikke har tegnet tilsvarende bygg. Ofte er det arkitekter med begrenset erfaring fra tilsvarende prosjekter som står bak og som derfor ikke ville blitt prekvalifisert til oppgaven i dag.

I løpet av de siste desennier er det blitt stadig færre åpne konkurranser for arkitekter. I dag er markedet så godt som tørket inn. Alle vesentlige oppgaver skal løses av erfarne og godt etablerte team som har gjort flere tilsvarende prosjekter tidligere. Felles for de få åpne konkurransene er at de ofte er små og mindre vesentlige for utvikling av by og land.

Tradisjonelt har arkitektkonkurranser vært en viktig faktor for rekruttering og etablering av nye kontorer. Når konkurranser uteblir, mangler arkitektstanden en vesentlig faktor for fornyelse og nyetablering av arkitektkontorer.

Som bransje må vi ta vare på nyrekruttering og fornyelse. Gjør vi ikke det blir vi alle fattigere på ny og forfriskende tilnærming til utøvelse av faget vårt. I arkitektkonkurranser trengs impulsene fra en hel bransje som også må omfatte våre yngre og mindre erfarne kollegaer.

For å nå opp i konkurransen om å delta i parallelle og inviterte konkurranser stilles det krav til økonomisk soliditet, erfaring fra flere tilsvarende anlegg i løpet av siste årene og tunge CV-er. Det er mange viktige bygningsanlegg som er realisert uten at dette har vært avkrevd.

Tidligere stod det ofte en standard setning i konkurransebestemmelsene. Den sa noe slikt som at dersom forfatter av det seirende forslaget ikke kan vise til erfaring med tilsvarende prosjekt, kan innbyder kreve at vinneren skal inngå et samarbeid med en erfaren kollega.

Jeg oppfordrer til mere bruk av åpne konkurranser. Gjerne to-trinns-konkurranser hvor første trinn er helt åpent, og hvor det innleverte materiale er begrenset i omfang og redegjør for ide og konsept.

Det andre trinnet kan gjennomføres som en begrenset konkurranse mellom de beste forslagene. I denne siste fasen kan innbyder, dersom oppgaven krever det, be om at teamet knytter til seg nødvendig kompetanse.

Denne konkurranseformen ble benyttet på Charlottenlund kirke. Juryen konkluderer med at den var vellykket. Nå må NAL arbeider for å øke bruken av åpne konkurranser.

Erfaring er fint. Men ikke alltid nødvendig.