Den vanskelige stildebatten

Ja, jeg er «modernist» - hvis det er den rette betegnelsen for en som lar seg begeistre av god moderne design og arkitektur, skriver arkitekt Kim Skaara.​

Av Kim Skaara

Ja, jeg er «modernist» - hvis det er den rette betegnelsen for en som lar seg begeistre av god moderne design og arkitektur, skriver arkitekt Kim Skaara.​

Av Kim Skaara

Kim Skaara, sivilarkitekt MNAL, faglig leder Skaara arkitekter

>

Ja, jeg er «modernist» - hvis det er den rette betegnelsen for en som lar seg begeistre av god moderne design og arkitektur. Utfordringen ligger imidlertid i at begrepet «modernistisk» brukes ukritisk i debatten som en negativ betegnelse på det meste av all tidsmessig arkitektur de siste hundre år, mens «klassisk» arkitektur som oftest har referanser til historiske bygg, stort sett fra før 1920. Dermed blir begrepene svært upresise og egnet til forvirring om hva som er bra eller dårlig, uavhengig av hvilken stilart de hører hjemme i.

Jeg elsker også vakker, klassisk arkitektur. Mye på grunn av dens iboende autensitet, men også fordi den inneholder mange grunnelementer vi alle kan lære av når vi planlegger våre nye omgivelser. I denne sammenheng er det imidlertid viktig å minne om at vår opprinnelige byggeskikk primært er tuftet på nøkternhet og enkelhet. Det beste av nyere nordisk arkitektur fanger opp dette på en besnærende enkel måte. Det er disse verdiene vi bør bygge videre på, uavhengig av om det gjøres på «klassisk» eller moderne vis.

La oss ikke glemme at mange av de beste «modernistene» gjennom tidene utformet byggene med respekt og god kjennskap til klassiske idealer. Mantraet var imidlertid å la seg inspirere, fremfor å kopiere. I det lange perspektivet viser arkitekturhistorien en slags «evolusjon», hvor endringer oppstår som et speilbilde av vår moderne livsstil. Vi kommer ikke unna industrialiseringen i byggeindustrien. Forskrifter og regler begrenser handlingsrommet for nye innovative løsninger. I tillegg stilles strenge krav til fremdrift og prosjektøkonomi. Tidsmessig arkitektur må forholde seg til disse realitetene og tilpasse seg fortløpende til denne utviklingen, enten vi liker det eller ikke.

Opp gjennom arkitekturhistorien har alle nye stilarter blitt gradvis erstattet av noe annet som et resultat av sosial og teknologisk utvikling. Dessverre er det til slutt økonomien og markedskreftene som utfordrer de gode intensjonene i enhver stilart. Grådighet, og krav til effektivisering, fører til banalisering og dårlige løsninger. Da oppstår skjellsord som «brutalisme» og «minimalistisk», kanskje mer som en protest mot hva det faktisk representerer, enn estetikken eksemplene innebærer.

Stygt og pent. Meningene vil alltid være delte, særlig når byggene er nye. Definisjonen av hva som er vakkert eller ikke, kommer an på øyet som ser. Heldigvis, ellers ville vi gått glipp av mangfoldet rundt oss. Vi kommer ikke unna subjektiviteten og ulike preferanser som påvirker den enkeltes syn. Det vil heller aldri bli konsensus omkring estetikk. Meningsmålinger om smak og stilart blir derfor meningsløse, så lenge referansene til hver epoke er vage og til dels misvisende. Dette dilemma forsterkes når fortiden settes opp mot nåtiden.

Det meste av det som bygges i dag er uinteressant og kjedelig. Ofte provoserende dårlig. Mange bygg sprenger den menneskelige målestokken og harmonerer lite med omgivelsene. Arkitekturopprøret skal ha honnør for å sette fokus på dette. Svarene på hva som kan være alternativet ser imidlertid ut til å sprike i flere retninger. Noen kritikere er primært tilbakeskuende, mens andre ser at tidsmessig arkitektur kan være vakkert og berikende, så lenge det gjøres på den riktige måten. Derfor bør vi først prøve å finne ut hva vi er enige om, fremfor å dyrke en polarisering hvor man streber etter å finne syndebukker.

Hvis vi kan enes om viktige grunnleggende elementer som; skala, proporsjoner, materialbruk og farger osv, begynner vi snakke om kvalitet i arkitekturen fremfor upresise karakteristikker og preferanser omkring ulike stilarter.

Vi kan lære av de virkelig gode historiske eksemplene, samtidig som vi jobber målrettet for innovative og spennende nytolkninger av det kjente og kjære. La oss håpe at arkitekturdebatten kan føre til en større generell bevissthet hos folk og resultere i bedre kvalitet i alt det uinspirerende og ensartede. Da vil flere kunne glede seg over en mer varig og representativ arkitektur for vår tid, uavhengig av hvilken -isme det måtte høre hjemme i.

Hatten av for fortiden - jakken av for fremtiden!

>
>
>