Det manglende oppgjøret med modernismen

Morgenbladet intervjuer samfunnsgeograf og byteoretiker Alf Jørgen Schnell, som i disse dager gir ut boken På sporet av den tapte fremtid, der han angriper den kommersielt drevne byutviklingen.

Schnell treffer godt i sin analyse av byutviklingens kortsiktige fokus på overflatiske kvaliteter. I et land som ellers har greid å balansere markedsliberalisme og sosial utjevning på en ganske god måte, så er det vanskelig å se den samme balansen i byutviklingen.

Selvsagt er det overflatisk av oss å være fornøyd med byutviklingen bare det er kaffebarer på gateplan, uten tanke på arbeidsforholdene til de i kafeen eller kaffeplantasjen, hvem som har råd til kaffe i den kaffebaren, eller at alt sammen er eid av et investeringsfond på Manhattan. Selvsagt er alt dette mye viktigere på lang sikt enn vakre fasader.

Likevel bommer dessverre Schnell i sin analyse når han på dette grunnlaget ber om mer modernisme, ikke mindre. Selv om Schnell først og fremst sikter til viktigere ting enn fasader, tar han gjerne også modernistisk fasadestil i forsvar. Dette til tross for at forskning er entydig på at vakre, ikke-modernistiske fasader henger sammen med menneskers velbehag i det offentlige rom.

Etter andre verdenskrig var det altoverskyggende behovet å skaffe flest mulig boliger fortest mulig. Dette mantraet levde gode dager, og gikk sømløst inn i forbrukersamfunnet vi har holdt gående helt til vår tid.

Dagens boligbehov, hva består det egentlig i, reelt sett? Alle har tak over hodet, innlagt vann og elektrisitet. Nå handler det «skrikende» boligbehovet om hvorvidt man har ett rom til hvert barn og hver hobby, eller om man i stedet må være mer oppfinnsom i bruken av boligen. Det er også et «skrikende» behov i markedet for utleiedeler, slik at huseiere kan utnytte fattige folk som ikke har råd til eget boliglån, til å betale på huseierens boliglån.

Norge kritiserer bygningsarbeideres vilkår i forkant av fotball-VM i Qatar, men tar ikke tak i det faktum at norsk byggebransje også er tuftet på utnyttelse av billig, utenlandsk arbeidskraft. På toppen av dette bygges det stadig dårligere: 3 av 4 boliger bygges nå med feil.

Hva er alt dette, annet enn nok et eksempel på hvordan et kortsiktig og egoistisk drevet forbrukersamfunn overforbruker framtidige generasjoners ressurser?

Vi trenger ikke mer modernisme, vi trenger mindre. Vi trenger et oppgjør med hvordan modernismen sømløst går hånd i hånd med et ikke bærekraftig forbrukersamfunn.

Klesbransjen er kjent for sitt overforbruk av ressurser. Northern Playground er et norsk klesmerke på Tøyen i Oslo som har som ambisjon å redusere klesforbruket. De tilbyr livslang reparasjon av sine produkter, laget av materialer som er varige og lar seg reparere. Det vi trenger er slike eiendomsutviklere, arkitekter og byggefirmaer, med ambisjon om å redusere bygningsforbruket.

Når vi en sjelden gang likevel blir nødt til å oppføre en ny bygning, så bør den bygges med varige byggematerialer, i en varig fasadestil basert på universelle, menneskelige preferanser i estetikk, slik som for eksempel den tradisjonelle og klassiske arkitekturen.