Meninger / Debatt
National feststemning
Av Siri Moseng, Jan Olav Jensen, Beate Hølmebakk, Per Tamsen, Tanja Lie, Carl-Viggo Hølmebakk
Det moderne, og en 3-roms på Løren
Skal vi forstå arkitekturen rundt oss, må vi anerkjenne modernismens formål og ideal, skriver Tom Juul-Gam.
Av Tom Juul-Gam
Skal vi forstå arkitekturen rundt oss, må vi anerkjenne modernismens formål og ideal, skriver Tom Juul-Gam.
Av Tom Juul-Gam
Tom Juul-Gam er arkitekt og partner i DARK Arkitekter.
Foto: DARK ArkitekterI samtiden blir modernismen, og alt som kom etter den, ofte fremstilt som kald, fremmedgjørende og rett og slett ukoselig. Samtidig løftes klassisk arkitektur frem som det evige, tidløse og vakre.
Men dette romantiske blikket mot historien overser modernismens formål og vellykkethet – og her ligger det et paradoks i dagens arkitektur debatt.
At arkitektur og estetikk i dag diskuteres engasjert i offentligheten, er ikke bare interessant, men nødvendig. Arkitektur er noe som angår oss alle, og har i liten grad blitt diskutert i det offentlige rom tidligere. De mest høylytte peker på klassisk – hva nå det egentlig betyr – og historiserende arkitektur som idealet.
Samtidig tillegges det moderne en rekke negative kvaliteter: menneskefiendtlighet, fremmedgjørende og en slags generell ukoselighet.
I dette ligger det et paradoks. For modernismen – før den ble en stil, før den ble altfor dyre møbler, og før den ble umoderne – var den først og fremst en sosial bevegelse og en ideologi. Den vokste ut av en verdenskrigs grusomheter, et industrialisert, urbanisert og klassedelt samfunn. Den var et oppgjør med ulikhet, og arkitektur som virkemiddel for makt og status. Modernismen ville gi flest mulig, mest mulig.
Det estetiske bruddet med det klassiske og en ny byggeskikk, var også et uttrykk for dette. Arkitektur skulle først og fremst tjene, ikke vise seg frem. Den historiske arkitekturens idealer representerte i sin samtid ikke fellesskap og likeverd, de verdiene vi som samfunn i dag holder høyest, men makt og privilegier.
Når vi i dag leser dem som uttrykk for varme, menneskelighet og søken etter det vakre, er det fordi modernismens prosjekt har vært så vellykket.
Den modernistiske visjon om å viske ut all fortid, og erstatte den med et rasjonelt og generisk svar som oppfylte enhver likeverdig borgers behov, kan de fleste av oss være enige i ikke var en spesielt god ide. Men visjoner er ofte grovmaskede, retningsgivende, og i tilfellet arkitektur og byplan er det vanskelig å korrigere underveis. Ideer er flyktige og uforpliktende, mens betong er varig og effektene tar lang tid å evaluere og validere, i et samfunn som samtidig er i utvikling.
De fremste eksponentene for det moderne boligbyggeriet i Norge, pionerene innen standarisering og boligbyggerlagene med sin masseproduksjon som løste boligmangelen, er de samme som får mest kritikk for sin arkitektur i dag, noe som fremstår både urettferdig og historieløst. Uten disse utøvende ideologene, ville antageligvis boligstandarden i Norge vært på et nivå som gjorde både stygt og pent irrelevant.
I dag gir det moderne oss muligheten til å bygge både vakkert, og kostnadseffektivt, men å endre byggeskikk tar tid. Byggeskikk er kultur, klima, politikk, reguleringer, fagfolk, produksjon, marked og næringskjeder.
Moderne boligbyggeri: Her fra en byggeplass i Ås, der DARK Arkitekter har et prosjekt under oppføring.
Foto: Tom Juul-GamÅ kalle en effektiv 3-roms på Løren et uttrykk for hvor mislykket modernisme var, er i beste fall uvitenhet. Den er vel heller et resultat av modernismen, og korrigeringene som har skjedd underveis. Markedeskreftenes svar på reguleringer og forventninger – et dagslyskrav, noen soltimer på balkongen og vedlikeholdsfrie fasader.
Og det er her arkitekturdebatten burde startet, om hvordan man kan korrigere dagens utvikling ift. mer bokvalitet, bedre byrom og mer inkluderende nabolag. Ikke som en polarisert debatt rundt klassisk og moderne, stygt og pent, som en misse-konkurranse i fasademotiver, fremfor en kvalitativ debatt rundt hva boligene våre, og hva byene våre burde være for oss.
I denne diskusjonen vil også estetikk stå sentralt, men den vil ikke stå alene, og den vil kunne engasjere flere.
Selv vil jeg nok aldri tegne historiserende arkitektur. Ikke fordi jeg syns det er banalt, eller ikke syns det er vakkert, men fordi jeg er alt for glad i det moderne. Ikke det moderne som det mest kostnadseffektive byggesystemet, men det moderne som prosjekt og ide, og mulighetene det gir. Alltid bli bedre, bedre for flere, og friheten til å kunne la seg inspirere av både fortiden og fremtiden.
Det moderne i dag er ikke dogmatisk, men kanskje tettere på sin opprinnelige betydning enn noen gang – «nettopp nå», og det er nettopp nå vi har en boligstandard, en by, generelle livsvilkår og et samfunn som gjør at vi kan ønske oss noe mer.
