En slutt på kulturkrigen

Det er en manglende forståelse for hvordan klassisk arkitektur fungerer og hvordan det utformes blant arkitekter i dag. De som ikke har jobbet med det selv, har ofte vanskelig for å forstå hvordan vi arbeider med rom, hvordan vi arbeider med komposisjon, hvordan syntaks fungerer og så videre. Det betyr ikke at alle må lære seg om det for å kunne ha verdifulle innspill til debatten, men det er også en underliggende tendens som merkes blant oss studenter, at særlig den eldre garde sliter med å akseptere det vi gjør som likeverdig med det som ellers gjøres.

Blant oss studenter har vi bygget en kultur der vi alle tror at vi vet like mye eller lite, og det er helt greit, for vi lærer. Vi kan utveksle meninger om hva som er stygt og pent, hva som er smart og dumt, hvordan ting bør bygges eller ikke, uten at debatten tar en sur eller ideologisk vending.

Vi har en aksept for at ulike personer jobber med faget på ulike måter. Vi forstår at det er en styrke for faget med denne pluraliteten, og mange av studentene ved NTNU som i utgangspunktet ikke driver med klassisk arkitektur eller lignende, møter fremdeles opp på seminarene eller workshopene vi arrangerer, for å lære det vi har å tilby, og motsatt.

Jeg tenker dette er forbilledlig oppførsel for arkitektstanden ellers, som har vært opptatt med å dele ut uheldig retorikk og ganske sterk motvilje mot alt som er koblet til Arkitekturopprøret, eller kan kobles til det.

Torsdag 6. juni deltok jeg på en paneldebatt arrangert av tidsskriftet Minerva, med tidligere byantikvar i Oslo, Janne Wilberg, i tillegg til Kjetil Rolness. Vi fikk til å diskutere på en sivilisert og god måte som kollegaer i et felt som absolutt har plass til oss alle. Det var en givende samtale, ikke ulik de vi ofte har med medstudenter ved NTNU.

At jeg ga et ansikt til de klassiske arkitektene som ikke var kledd i tweed med flosshatt kan ha hatt noe å gjøre med det, men jeg tror også at fagdiskursen lider av at mange av oss har blitt redusert til kommentarfeltkrigere i en oppfattet kulturkrig som slettes ikke trenger å være en krig i det hele tatt.

Samtidsarkitekturen som preger de fleste kontorer i Norge og Europa, og verden for øvrig, har en styrke i at den er innovativ, eksperimenterende, banebrytende, og i likhet med moderne kunst; revolusjonær av natur. Som Moderne arkitektstudent husker jeg at jeg ble oppfordret til å være vill, og til å prøve å finne opp mitt eget krutt, for det kan jo skape noe veldig bra. Det kan også skape noe veldig dårlig, men da må man kunne snakke om hvorfor det eventuelt er dårlig, hvis man vil ha en positiv langvarig utvikling av faget.

Tradisjonell arkitektur er fundamentalt annerledes. Vi jobber her innenfor en lang og iterativ prosess som har pågått siden antikkens Hellas, gjennom romertiden, også fra renessansen og frem til historismens advent i begynnelsen av det forrige århundret. Noe av poenget er at det er en lang og iterativ prosess, der man kan gjøre små endringer og forbedringer, og forhåpentligvis bidrar endringene til økt visuell nytelse av det bygde miljø, og en forbedring av bygningstradisjonen man jobber innenfor.

Som klassisk arkitekt må man anerkjenne at man ikke kommer til å revolusjonere faget og komme på noe banebrytende. Man jobber fra toppen av skuldrene av de som har jobbet med det før en selv. Klassisk arkitektur er derfor ikke en stivnet gammel dinosaur som enkelte tidligere har gitt uttrykk for. Det er heller ikke noe reaksjonært og politisk motivert. Klassisk/tradisjonell arkitektur er en måte å skape komfortabel arkitektur over tid. Annen arkitektur kan selvsagt gjøre det samme, men jeg må påpeke det er en grunn til at vi har et arkitekturopprør.

Det bør være innlysende for de fleste at begge disse metodene å jobbe på har sin plass i samfunnet. Vi trenger modige og innovative arkitekter for å finne løsninger som aldri har blitt sett før, i en verden der teknologien utvikler seg stadig raskere. Vi trenger også arkitekter som bygger stabile, trygge, og komfortable omgivelser som ikke fremmedgjør eller kontrasterer sine omgivelser uten unntak.

Det er en verdi i å ha to ulike tradisjoner i fagfeltet med så grunnleggende ulike premisser for sin eksistens. Det krever også at vi nå legger ned våpnene, tar hverandre i hånden, og anerkjenner hverandre som likeverdige. Hvis vi ikke får til dette, ender vi opp med samme type fagmiljø som i Storbritannia, der den klassiske arkitektstanden lever i beste velgående som en helt separat disiplin, parallelt med øvrige arkitekter. Vil vi ha vanntette skott i Norge, eller vil vi lære av hverandre?

Ved NTNU har vi studenter funnet ut at vi foretrekker det siste.