En tredje boligsektor – ny-gammel boligform tilbake?

Etter at Kåre Willochs Høyre deregulerte både boligbyggeloven og leieloven på 1980-tallet, har ingen norske partier gjort forsøk på å reetablere det som gikk tapt og inntil da hadde sikret hundretusen vis av nordmenn trygge og rimelige hjem siden 1930-tallet.

Før Høyre gikk løs på boligbyggeloven, var en borett ikke noe som ble handlet på Finn til høystbydende, men noe som ble priset av boligbyggelaget. Ideen med dette var enkel, sosial og samfunnsnyttig: Man kjøpte billig, og solgte billig. Dette til fordel for både samfunnet som helhet og nye håpefulle beboere, som kunne nyte godt av boligens livslange billighet.

Da Tryggve Bratteli i 1968 sa at det var en menneskerett å eie egen bolig, var det denne formen for eierskap og borett han tenkte på, ikke den deregulerte varianten som nå har hersket i snart 40 år.

I dag er det kun den markedsstyrte eierlinjen, som gjelder for alle boliger, som handles i Norge. Fordi vi har avskaffet den ideelle boretten og devaluert leieloven til et absolutt 0-punkt, er det nærmest umulig å se for seg norske paralleller til eksempelvis danske allmennyttige- og andelsbaserte boligformer. 

I Danmark er disse boligtypene helt avgjørende for å huse landets lav- og mellom-inntektsgrupper og er ofte de mest interessante, sosiale og velfungerende boligene, som bygges. Dette fordi talent, innovasjon og beboer-deltakelse er helt nødvendig for å få mest mulig ut av arkitektur og økonomi. 

Norske arkitekter, planleggere og politikkere lar seg ofte inspirere av hva som bygges i Danmark, Tyskland og i andre europeiske land, men svært ofte uten å sette seg inn i hvilke boligpolitiske og økonomiske forutsetninger, som ligger til grunn.

Jeg tror at SV, Rødt, MDG og AP, som innimellom gjør seg tanker om en rettferdig boligpolitikk, må sette seg grundigere inn i både Norges egen historie og andre lands lovgivning og finansielle metoder, før man hopper på flere buzzwords fra bransjen, så som «fra leie til eie».

Som en start burde man se på de fine instrumentene vi mistet den gangen boligbyggeloven ble kommersialisert, husbankens mandat undergravd og kommunenes forpliktelser til å bestille boliger og skaffe tomter falt bort.

Boligdebatten preges i for stor grad av synsing, bolighistorisk uvitenhet og evige rop om å bygge flere kommersielle boliger, som svar på alle boligmarkedets problemer. I tillegg kommer nasjonalskrønen om at nordmenn ikke skal leie, men må eie. Det siste har nærmest antatt mytiske proporsjoner og fremstår etter hvert som en særnorsk naturlov, som få stiller spørsmål til.

Det man her glemmer er at for 40 år siden hadde vi to eierlinjer, som levde side om side – den kommersielle og den borettsbaserte.

Jeg slår derfor et slag for å reetablere den opprinnelige boligbyggeloven, som fundament for en tredje boligsektor.

Obos og Usbl kan selvfølgelig fortsette sin deregulerte virksomhet sammen med øvrige kommersielle aktører, men får konkurranse av en ny, revitalisert boligbyggebevegelse, basert på de opprinnelige verdiene, som gikk tapt i jappetidens Norge.

Med det ville Tryggve Bratteli nikke anerkjennende og dagens lærere, politifolk og sykepleiere ville få gode, sikre boliger til en fornuftig pris. Samtidig ville storsamfunnet igjen få sikkerhet for at de mange mennesker, som vi alle er så avhengige av i hverdagen, både har råd og lyst til å bo der det er mest bruk for dem.