Estetikken i § 29-2 i Plan- og bygningsloven

Modernismen i arkitekturen og kunsten hadde sin styrke i alltid å representere det nye og nyskapende. Fortiden var ferdig og uttømt for kreative muligheter, mens modernismen enkle og funksjonelle formtypologi var på parti med fremskrittet.

Dette skiftet i formuttrykk etablerte etter hvert en tolkningstradisjon basert på den nye typen modernistisk arkitektur, men utviklet ingen ny kanon. Når det ligger i tidsåndens fremtidsrettede arkitektur om alltid å være nyskapende og samtidig bryte med det bestående, så er det ingen plass for faste normer, eller en samlende estetisk overbygning.

Denne anti-normative tilstanden er selvsagt ikke endelig og evigvarende, slik modernistene trodde. Det er ikke bare tiden som går, men også tidsånden og tenkemåten. Arkitektene kan ikke i det uendelige være både nyskapende og normativt nedbrytende. Modernismen i arkitekturen var egentlig et estetisk undergangsprosjekt som ville bli kvitt fortidens idealer om skjønnhet.

I løpet av de siste tiårene har dette modernistiske paradigmet havnet i en krisetilstand, som ifølge arkitektene skyldes mangelen på estetisk kompetanse i den kommunale saksbehandlingen.  

Arkitekt Gisle Løkken m.fl. retter sin kritikk primært mot den kommunale byggesaksbehandlingen og § 29-2 i Plan og bygningsloven hos arkitektur.no. Egentlig er det ikke noe i veien med samtidsarkitekturen, det er bare lovparagrafen og den kommunale saksbehandlingen i byggesaker som ikke holder mål.

At det kanskje er dagens arkitektur som ikke holder mål, kommer ikke i fokus. Her hersker fortsatt forestillingen om å være nyskapende gjennom brudd og kontrasterende form. Å ta et oppgjør med den modernistiske antiestetikken er ikke et aktuelt tema i samtidsarkitekturen.

Takket være Arkitekturopprøret har vi nå fått et annet blikk på arkitekturens historie. I dette opprøret er vi blitt fristilt fra den modernistiske fortidsangsten og koblet til en historiserende kvalitetstenkning som åpner for et større mangfold i form og uttrykk.

Det er kanskje på tide å skifte fokus fra slett saksbehandling til en samtidsarkitektur på estetisk tomgang. Når selve formuttrykket bærer preg av en utdatert arkitektur, vil selvsagt kravet om «gode visuelle kvaliteter» bare bety et «god-dag mann kosteskaft».

Kravet om «gode visuelle kvaliteter» til nye tiltak sier ikke mye om hva som bør være estetisk tiltalende i et byggverk. Det gir heller ingen spesifikke kjennetegn i en faglig vurderingsprosess på kommunalt nivå.

Klart arkitektene er frustrerte. De lever og virker i en sen-modernistisk fase der det ikke finnes arkitektoniske normer eller visuelle kvaliteter. Tilstanden er selvforsynt, samtidig som den har undergravet en mulig kvalitetsvurdering i den kommunale saksbehandlingen.

Den gjeldende «norm» for vurdering av estetikk i kommunale byggesaker finner vi i Plan- og bygningsloven § 29-2: «Ethvert tiltak etter kapittel 20 skal prosjekteres og utføres slik at det etter kommunens skjønn innehar gode visuelle kvaliteter både i seg selv, i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering».

Det problematiske i denne paragrafen ligger ikke bare i en manglende estetisk norm, men i de krav relasjonen mellom tiltakets visuelle kvaliteter i seg selv stiller til funksjon, til bygde og naturlige omgivelser, og til dets plassering.

Her er det fire forholds-bestemmelser som krever at tiltakets visuelle kvaliteter må være i samsvar med. Først og fremst er det tiltakets visuelle kvaliteter i seg selv, så i forhold til funksjon, deretter i forhold de bygde og naturlige omgivelser, og til sist i forhold til plassering.

Umiddelbart rokker disse fire forholds-bestemmelsene både ved tiltakets verk-identitet i seg selv og som ferdigjustert prosjekt.

Angjeldende paragraf har her laget en relasjonsbetinget prosedyre for å bestemme visuelle kvaliteter i et tiltak, som ikke på noe tidspunkt vil kunne oppnå en akseptabel verkidentitet. La oss anta at det omsøkte tiltaket i utgangspunktet har gode visuelle kvaliteter i seg selv, men ikke i forhold til funksjon, omgivelser, eller plassering. Her kan det oppstå forholds-krav som krever at tiltaket må justeres i større eller mindre grad, særlig med hensyn på tilpasning, og i verste fall ende opp med avslag.

Når paragrafen fastslår at et tiltak må ha «gode visuelle kvaliteter» i seg selv, så endres denne statusen straks de andre forholds-kravene melder sin ankomst. Det mest anskuelige er kanskje plasseringskravet, som på et blunk kan kreve avslag, med eller uten justerte kvaliteter. I det hele tatt er ikke vilkårene i § 29-2 mulige å oppfylle, med mindre tiltakshaver og arkitekt har implementert disse, heri iberegnet «gode visuelle kvaliteter» over hele fjøla, før søknaden er innlevert.

Egentlig er § 29-2 en monsterkonstruksjon som hverken kan brukes av arkitekt/tiltakshaver eller kommunens saksbehandlere. Kravet om «gode visuelle kvaliteter» antyder noe om estetikk i utformingen, men gir ingen holdepunkter eller anvisninger for hvor man kan finne relevante visuelle kvaliteter.

Departementet må nok ha tatt det som en forutsetning at arkitektene har fått denne kunnskapen gjennom studiene, spesielt i arkitekturhistorien. Her finnes det ubegrenset tilgang på visuelle kvaliteter og estetisk begrunnet byggeskikk.

Når dagens arkitekter kritiserer de kommunale saksbehandlerne for manglende forståelse og innsikt i arkitektur, så slår den tilbake på en samtidsarkitektur som i årtier har undergravet enhver faglig forankring i estetiske kriterier og normer. De har dyrket det nyskapende og historieløse. Kort sagt bruddets estetikk.

Da er det ikke til å undres over at den kommunale saksbehandlingen blir uberegnelig. Når nye tiltak stadig må kopiere utdaterte former, vil selvsagt antallet av arkitektoniske tiltakshavarier bare øke.