Et brev til Kirken

Jeg har arbeidet med Sofienberg kirke i Oslo, og brukt modellen som et aktivt verktøy for dialog, en transparent konstruksjonsmodell som åpner rommet for idéer, lys og undring. Ikke som et ferdig svar, men som et spørsmål i arkitektonisk form.

Transformasjonen handler ikke om å fjerne det sakrale, men om å utvide det. I et samfunn der gudstjenesten for lengst har mistet sin plass som ukentlig romlig rytme, må vi tørre å spørre: Kan et kirkerom fortsatt være et sted for opphøyelse, undring og tilhørighet – også uten liturgien?

Prosjektet foreslår nye funksjoner, nye bevegelsesmønstre og et påbygg som rommer atelierer og stillhet. Jeg har arbeidet med rommets konstruksjon, men også med dets sjel – inspirert av Louis Kahn, Martin Heidegger og Christian Norberg-Schulz.

Kahn minner oss om at arkitekturens verdighet ofte ligger i lysets spill og materialenes ærlighet. Heidegger viser hvordan vi «bor» i verden, ikke bare i hus. Norberg-Schulz taler om stedets ånd – genius loci – og hvordan arkitektur må svare på det som allerede er.

Mitt prosjekt handler ikke om én ferdig løsning, men om et romlig spørsmål. Avvigsling er ikke et brudd med tro, men et forsøk på å åpne det som er i ferd med å lukke seg. Ikke for å gjøre kirken mindre hellig, men for å gi den nye måter å virke på i vår tid. For et rom som ikke lenger brukes, mister også evnen til å bety.