Et forsvar for det overfladiske

Gisle Løkken skriver om problemene med plan- og bygningsloven § 29-2. Diagnosen er tidvis riktig, medisinen er dessverre feil.

Av Amund M. Rolfsen

Gisle Løkken skriver om problemene med plan- og bygningsloven § 29-2. Diagnosen er tidvis riktig, medisinen er dessverre feil.

Av Amund M. Rolfsen

Amund M. Rolfsen er arkitekt PhD og byggesaksbehandler.

Foto: privat

For å ta det mangelfulle i diagnosen først, og samtidig få unna min hårsårhet. Jeg tar meg nær av påstanden om at byggesaksbehandlere ikke har arkitektur- eller estetisk kompetanse. Selv om det sikkert er jurister, ingeniører eller halvstuderte røvere som behandler byggesaker rundt om i kommunene, er det også saksbehandlere med arkitektkompetanse.

I hvert fall i de store kommunene der det bygges mest. Om ikke den enkelte saksbehandler har det, er de i det minste en del av et fagmiljø der de kan få støtte i arkitekturfaglige vurderinger.

At § 29-2 gjør at «personlige meninger gis legitimitet i lovverket som om de var fakta» er en påstand som må nyanseres. Avslag etter kravet om tilfredsstillende visuell kvalitet er noe som ofte prøves hos klagemyndighetene, både politikere og Statsforvalteren.

Sistnevnte ser på det juridiske handlingsrommet, og selv om lovteksten er klar på at det er kommunens skjønn, stilles det strenge krav til tilstrekkelig veiledning underveis i en byggesak og presis og konkret begrunnelse i et vedtak. Alt dette for å sikre klarhet og unngå at meningene blir for «personlige» og dermed sikre en form for likebehandling.

Dette er fordi det er et stort tolkningsrom i § 29-2. Formuleringen om at tiltak skal ha “gode visuelle kvaliteter i seg selv og i forhold til dets funksjon og dets bygde og naturlige omgivelser og plassering,” vurderes etter kommunens skjønn, og skjønnsmessige vurderinger er kvalitative og krever utdyping.

Men dette betyr ikke at vurderinger etter § 29-2 nødvendigvis blir riktige.

Løkken har rett i at ordlyden i § 29-2 peker mot at det er en slags sammenheng mellom visuelt uttrykk og funksjon, sted og omgivelser. At bygninger alltid har en kontekst og en bruk som har konsekvenser for utformingen er selvsagt, men at det er en gitt, nærmest forhåndsdefinert utforming som gir god visuell kvalitet er spekulativt.

I et gitt bygningsmiljø kan for eksempel både kontrasterende uttrykk, moderniserte tilpasninger og rene kopier alle ha like gode eller dårlige visuelle kvaliteter.

Og her kommer hovedproblemet med § 29-2, som Løkken også er inne på. Det ligger dessverre i byråkratiets og saksbehandlingens natur at den er tekstlig. Dermed er tendensen at man svarer på om et tiltak er i tråd med bestemmelsen gjennom tekstlige redegjørelser.

Dette er paradoksalt siden bestemmelsen spesifikt handler om visuell kvalitet, som åpenbart best beskrives gjennom tegninger og illustrasjoner. Poenget med bestemmelsen er jo at tiltaket skal se bra ut.

Det er også langt enklere å være enige om innholdet i en tegning eller illustrasjon som vi må anta ser mer eller mindre lik ut for alle, enn i en tekstlig redegjørelse som krever tolkning før det resulterer i noe visuelt. Der Løkken er bekymret for en overflatisk håndtering av estetikk, er jeg tilsvarende bekymret for at vurderingene er for lite overfladiske.

Når Løkken setter likhetstegn mellom visuell kvalitet og estetikk ekspanderer han nedslagsfeltet for § 29-2. Spesielt siden estetikkbegrepet har den idéhistoriske og filosofiske ballasten Løkken viser til, mens det visuelle viser til det som er direkte synlige. Jeg kan være med på at estetikken som filosofisk retning gir det teoretiske grunnlaget for den kvalitative vurderingen av gode visuelle kvaliteter, men jeg tror ikke nødvendigvis en teoretisering er det som skal til for å bedre vurderingene etter § 29-2.

Dette henger sammen med det jeg leser som et ønske om en tydeligere fagintern definisjon av det arkitektene mener kan anses som gode visuelle kvaliteter, eller til og med god arkitektur. Denne definisjonen er ifølge Løkken flyktig og åpen for kontinuerlig endring, og dermed sammenlignbar med filosofene George Dickie og Arthur Dantos institusjonelle definisjon av kunsten.

Den gode kunsten, eller i dette tilfellet, den gode arkitekturen defineres der av hva aktørene innenfor kunst- eller arkitekturverdenen til enhver tid anser som godt, hverken mer eller mindre.

Utviklingen av arkitekturteorien gjennom den siste halvdel av 1900-tallet og fram til i dag følger noen av disse institusjonelle linjene, der konsekvensene har vært at arkitekturen har blitt stadig mer innadvendt og elitistisk. Den visuelle formen har dermed blitt vurdert på bakgrunn av bakenforliggende konsepter, kjente internfaglige referanser, troper og koder.

I en forenklet analyse har dermed innhold blitt prioritert over form, som har ført til mer tekstlig teoretisering og mindre konkret håndfast formgivning.

Selv om dette kanskje er å lese for mye inn i Løkkens bekymring, er det likevel en fare for at en økt internfaglige definisjonsmakt fører til økt avstand mellom arkitektstanden og resten av befolkningen. Noe som gjør arkitektene medskyldige i en formgivning som synes å kun være motivert av økonomisk vinning, men som forkles i arkitektenes sjargongmessige estetiske redegjørelser. Mer tekst er neppe løsningen.

Så, hvordan kan man da løse floken med å språkliggjøre, kvantifisere eller definere noe som er visuelt og vanskelig lar seg presse inn i rammene av en lovtekst eller veiledere til denne? For meg er det to mulige grep som kan tas.

Det ene handler om mer direkte demokratisk påvirkning. Enten at de folkevalgte gjør vurderingene, eller at det i utvalgte tilfeller foretas folkeavstemninger. Dette stiller høye krav til at utformingen faktisk gjenspeiler en folkelig opinion, og at tegningsgrunnlaget er troverdig, virkelighetsnært og bindende.

Den andre er å prioritere formgivning hardere i utdanningen av arkitekter, og påfølgende strengere krav til arkitekturkompetanse i kommunen og for ansvarsrettene som erklæres for arkitekturprosjektering.

Med begge grepene følger strengere dokumentasjonskrav til tegninger og illustrasjoner som gjør at byggesaksbehandlere kan ta en god vurdering av visuell kvalitet.