Faget er mer enn formgiving

I artikkelen «Har studentene sluttet å formgi?» i Arkitektnytt 23. januar, tar Yashar Hanstad til orde for at arkitektstudenter ikke må glemme kjernen i faget når vi jobber med arkitektur. Hanstad var sensor da elleve studenter leverte sine diplom ved Fakultet for Arkitektur og design ved NTNU i forrige semester. Artikkelen tar særlig for seg hvordan diplomene på arkitekturstudiet har endret seg de siste årene.

Hanstad påpeker at det nå er færre tradisjonelle prosjekteringsoppgaver, samtidig som oppgavene begynner å nærme seg sosiologifaget. Som en av studentene som leverte diplom ved det nevnte semesteret, føler jeg at jeg burde svare til det Hanstad skriver i denne artikkelen.

Først av alt bør vi spørre oss: Er det egentlig så rart at diplomene har endret seg radikalt de siste årene? De store samfunnsmessige endringene og de nye utfordringene vi sammen står overfor i dag er sannsynligvis en forklaring på dette.  Både arkitekter og arkitektstudenter er enige om at arbeidsoppgavene deres har endret seg betydelig de siste årene. Mens vi tidligere bygde nye bygninger og bystrukturer, er oppgavene nå mye mer komplekse og varierte.

Jeg mener det vil bli viktig framover å åpne for at god arkitektur kan løses på flere måter enn bare gjennom tradisjonell arkitekturprosjektering. Selv om det er viktig for arkitekter å kunne kommunisere gjennom tegninger, kan det også være nyttig å ha kunnskap om sosiologiske analyser og designmetoder for å utvikle fremtidens byer og bygninger på en måte som er tilpasset forskjellige brukere og samfunnsmessige utfordringer.

Som arkitektstudent ønsket jeg å ha fokus på arkitektur for brukeren. Dette startet med en personlig hendelse jeg opplevde underveis på studiet, hvor et nært familiemedlem ble innlagt på forskjellige sykehjem over en kort tidsperiode. Jeg så hvordan omgivelsene påvirket helsa på ulike måter. Denne personlige opplevelsen av dagens sykehjem, førte til at jeg ønsket å fokusere diplomoppgaven min på å undersøke hvordan beboere på et sykehjem kan få et så godt liv som mulig. For lykkes med dette måtte jeg forstå perspektivet til brukeren, et perspektiv som var veldig annerledes enn mitt, som arkitekturstudent.

Det er udiskuterbart viktig at arkitekter forstår behovene til menneskene som bruker bygget. Dette er noe som kan oppnås gjennom å involvere dem i designprosessen. Jeg opplevde at metodene vi jobbet med i arkitekturstudiet ikke var tilstrekkelige til å hensynta alle menneskers behov. Kanskje det her er nødvendig å lete etter nye metoder å arbeide på gjennom studiet for å sikre at alle menneskers behov kan bli ivaretatt i arkitekturen?

I intervjuet framstår Hanstad kritisk til alternative tilnærminger til arkitekturprosjektering og argumenterer sterkt for den tradisjonelle metoden. Selv om den tradisjonelle arkitekturprosjekteringen læres opp som den «riktige» måten å løse arkitekturprosjekter på under studiene, har mange av framgangsmåtene og teoriene vi blir eksponert for under studiet røtter tilbake til en tid da både samfunnet og arkitektenes utfordringer var annerledes enn i dagens verden. For å løse arkitekturen slik jeg ønsket, var jeg nødt til å søke etter nye metoder utenfor de vi ble tilbud på arkitekturstudiet.

Dette perspektivet ble møtt med kritikk og motstand, ikke bare av sensorer, men også veiledere og professorer underveis på studiet. Kritikken fokuserte på måten jeg løste arkitektur på, heller enn selve arkitekturen. Det oppleves som skuffende for en student når nye tilnærminger til arkitektur møtes med slik motstand, spesielt når det er behov for innovative metoder på arkitekturstudiet for å løse dagens utfordringer. Underveis på studiet la jeg merke til at mange av studentene hadde en ny bevissthet rundt samfunnsutfordringene arkitekturen står ovenfor. Mange arkitektstudenter er interessert i å utforske nye arbeidsmetoder innenfor faget. Dette engasjementet var ikke drevet av pensum eller professorer ved studiet.

Ved å se på nye tilnærminger for å løse arkitektur, opplevde jeg at prosjekteringsarbeidet som arkitektstudent ble klarere og mer givende. Jeg følte meg mer trygg på de valgene jeg tok, ettersom kunnskapsgrunnlaget jeg utviklet, som inkluderte historiske undersøkelser, samfunnsanalyser og involvering av brukergruppen, ga meg en bredere forståelse av hva som skulle prosjekteres.

Å arbeide med arkitektur på denne måten føltes mer meningsfullt for meg, både som arkitektstudent, som samfunnsborger og som individ.  Kanskje kan nye metoder å jobbe med arkitekturen gi oss bedre løsninger som passer bedre for de utfordringene vi står overfor i dagens og fremtidens samfunn.

Heller enn å peke bakover, burde vi ikke nå lytte til arkitektstudentenes engasjement og vilje til å utforske nye tilnærminger til arkitektur som tar hensyn til menneskelige behov?