Flaming Lamborghini

Case Study-husene, tegnet av blant annet Richard Neutra, Charles og Ray Eames, Pierre Koenig og Craig Ellwood, var ikke bare boliger, men scenografier for et moderne, hedonistisk liv. Disse boligene ble designet med en nøye koreografert iscenesettelse som satte middelklasselivet i sentrum. Glassvegger og åpne planløsninger forvandlet hjemmet til en scene, der beboernes daglige liv – fra middager ved Eames-spisebordet til avkjølende stunder ved bassengkanten – ble en performance, som involverte beboerne og deres gjester.

Husene var bygget for å imponere, men også for å ramme inn en spesifikk idé om modernitet: Et liv uten rot, fylt av eleganse og kontroll. Case Study-husene er knyttet til Californias spesifikke klima og kultur, men de bærer samtidig universelle ambisjoner om fremgang, harmoni og kontroll. Modernismen forsøkte å finne løsninger som kunne anvendes på tvers av geografier og tid, men det spesifikke – landskapet, brannfaren, solens intensitet – viser seg stadig å utfordre det universelle. Det som fungerer i én kontekst, kan bli uholdbart i en annen.

Disse husene ble grundig dokumentert av fotografen Julius Shulman (1910 - 2009), som fremhevet husenes teaterlignende egenskaper og forhold til konteksten, med metropolen Los Angeles og naturen som kulisse. Glassvegger og moderne skyvedører åpnet opp for en sømløs sammensmelting av inne og ute, hvor gjestene i cocktailfesten strømmet lettbent inn og ut.

Badebassengene, malt av David Hockney, ble en visuell metafor for denne friheten og dens underliggende dysterhet. Shulmans ikoniske fotografier fanget denne livsstilen, der husene svevde over Los Angeles, omgitt av lys og forventninger om en bedre fremtid.

Men som Princeton-professoren Beatriz Colomina påpeker i hennes forskningsprosjekt «Playboy Architecture: 1953-1979», var denne fremtiden nøye iscenesatt. Case Study-husene eksisterte ikke bare som arkitektur, men som mediebegivenheter. Fotografier, magasiner og filmer gjorde husene til mer enn boliger - de var livsstiler, iscenesatt for å selge en idé om modernitet.

Playboy spilte en viktig rolle i dette, der modernistiske hus ble presentert som perfekte bakgrunner for en sofistikert, uanstrengt livsstil. For Colomina var disse husene scener like mye som de var hjem – designet for å iscenesette ideer om kontroll, nytelse og tilgjengelighet.

Martha Roslers serie av collager «House Beautiful: Bringing the War Home» (1967–72) viser en annen side av denne arkitekturen og amerikansk kultur. Gjennom glassdøren skimtes flammer – ikke bare naturens branner, men også trusler som krig og ødeleggelse. Roslers verk påpeker at modernismens drøm om en sømløs forbindelse mellom inne og ute alltid har vært sårbar. Glassveggene, som skulle åpne hjemmet mot verden, blir også en grense – skjør og eksponert for alt det man ikke kan kontrollere.

David Foster Wallace og Thomas Pynchon bidrar også med andre perspektiver og fortellinger fra territoriet. I Big Red skriver Wallace om pornoindustrien opererer og feirer seg selv. Pynchon, i romaner som The Crying of Lot 49 og Inherent Vice, beskriver et California som er fylt med både paranoia og skjulte nettverk, hvor drømmer møter en langt mer kompleks og motstridende virkelighet.

I dag ser vi også hvordan noen av modernismens idealer har mistet sin radikalitet. Den sømløse overgangen mellom inne og ute, som en gang var en banebrytende idé, har blitt en klisjé som gjentas i boligannonser og TV-programmer. Det som en gang var et forsøk på å forene arkitektur og natur, har blitt redusert til et kommersielt slagord som gjentas patologisk.

Samtidig minner hendelser som de stadig hyppigere skogbrannene oss på dette forholdets sårbarhet. Moderne hus, med sine glassvegger og åpne rom, var designet for å være i kontakt med naturen, men de er samtidig ubeskyttet mot dens krefter. Naturen, som man trodde man kunne temme, har vist seg å være alt annet enn et lydig husdyr. I dag, når vi ser bilder av hus omringet av flammer, kan vi også reflektere over hvordan idealene fra modernismen møter utfordringene i vår tid. På X (Twitter) spres videoer av et hus i stilen til Case Study-husene. Flammene står brutalt utenfor glasshuset og minner om en hyperrealistisk gjengivelse av en peis på en flatskjerm.

California handler ikke bare om å realisere drømmer, men også om å leve med kompleksiteten som alltid følger dem. Samtidig er Roslers flammer og krig utenfor glassdøren et bilde på at de truslene som engang man trodde var etterlatt i den gamle verden, har gjenoppstått og er innenfor porten.

Case Study-husene står ikke bare som monumenter over frie modernistiske idealer og symboler på en lovende fremtid, men også som speil som reflekterer vår tids manglende evne til å faktisk agere selv om krisen befinner seg rett utenfor glassruten, eller blir kringkastet på skjermen rett foran oss. Denne situasjonen tvinger oss til å spørre: Hvordan skal vi bygge for fremtiden i en verden som stadig minner oss om sin egen ustoppelige kraft?