Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
Fra Drammensveien til Nairobi
Saarinens amerikanske ambassade på Drammensveien fikk ringvirkninger langt utover det som fulgte de CIA-finansierte aktivitetene både bibliotek, foredrag og jazzkonserter kunne by på, skriver Sven Erik Svendsen.
Av Sven Erik Svendsen
Saarinens amerikanske ambassade på Drammensveien fikk ringvirkninger langt utover det som fulgte de CIA-finansierte aktivitetene både bibliotek, foredrag og jazzkonserter kunne by på, skriver Sven Erik Svendsen.
Av Sven Erik Svendsen
Kenyatta International Conference Centeri Nairobi er tegnet av nordmannen Karl Henrik Nøstvik.
Foto: Jorge Láscar/FlickrI et interessant og som vanlig velformulert innlegg (Vi som elsket Amerika) har Peter Butenschøn skrevet om Eero Saarinens ambassade på Drammensveien, som gata het fram til for ikke så lenge siden, og ikke minst om litt av det som forgikk på innsida.
Det går også an å hevde at selve bygningen fikk ringvirkninger utover det som fulgte de CIA-finansierte aktivitetene både bibliotek, foredrag og jazzkonserter kunne by på.
Ambassaden er, som de fleste vet, et prefabrikkert bygg – polert og med millimetertolleranser, og trolig med en av de mest presise fasader som er oppført her til lands.
Stedlige arkitekt for Saarinen var John Engh, og han hadde dessuten ansvaret for et par andre bygninger i samme strøk – blant annet Industriens- og eksportens hus, kjent som Indeksbygget. Også dette med fasader meget dyktig stablet sammen av ferdigproduserte deler – ikke like presist og blankt som ambassadens, men i litt røffere betong.
Enghs assistent het Karl Henrik Nøstvik, og han dro etter hvert som Norad-ekspert til Nairobi hvor han arbeidet som arkitekt i Ministry of Public Works. Nøstvik måtte ha vært en usedvanlig interessant, sosial og omgjengelig type, han ble i alle fall raskt og godt kjent med den mektige presidenten i landet, Jomo Kenyatta.
Rundt 1970 fikk Kenyatta behov for å få reist et symbol over det nye landet og den tidligere kolonien, over framskrittet etter frigjøringa fra britene – og selvsagt også over seg selv. Ved ettermiddagsteen og nærmest over bordet i hagen utenfor presidentboligen, fikk Nøstvik etter sigende jobben med å realisere «sjefens» ambisjoner.
Sven Erik Svendsen er arkitekt MNAL.
Foto: privatPlanene for det nye komplekset, som skulle bidra til å vise fram Øst-Afrikas kraftsenter, var et rundt høyhus på 30 etasjer med kontorer. Det ble hovedstadens første skyskraper og landets høyeste bygning. I tillegg inneholdt det et konferansesenter utformet som et tradisjonelt, men oppblåst og rundt landsbyhus med et stort tak.
Komplekset oppfylte presidentens ambisjoner, og fikk øyeblikkelige mye omtale og høy status, noe det merkelig nok har klart å beholde selv om det etter hvert er omringet av enda høyere bygninger i byens Central Business District – alle etter hvert mer og mindre konvensjonelle kjennemerker på et vellykket land og viktig by.
Ikke bare er Kenyatta-senteret fremdeles et symbol på det nye Afrika gjengitt på pengesedler og frimerker og i turistbrosjyrer, det er også en velfungerende bygning både arkitektonisk og ikke minst byggeteknisk.
Som USA-ambassaden og Indeksbygget består fasadene av prefabrikerte elementer. Det er i seg selv en bragd, og det er rett og slett vanskelig å tenke seg hvordan bygget ble realisert. Selv i dag – over 50 år senere – virker det som en imponerende byggeteknisk øvelse å få gjennomført en såpass avansert operasjon, særlig med tanke på dagens varierende byggeplassstandard i landet.
Sånn sett har de faglige erfaringene fra Drammensveien trolig hatt overføringsverdi – også til bygningsmessig utforming i mer eksotiske strøk.
