Fra spekulatur til arkitektur - med dialog

Arkitektur i ubalanse

I dag domineres mye av norsk byggeskikk av det jeg vil kalle «spekulatur» – arkitektur som primært handler om profitt. Store deler av det som reiser seg i norske byer er preget av monotoni og anonymitet: betongblokker uten særpreg, bygget for å maksimere antall enheter og minimere kostnader. Det er som om menneskene som skal bo og leve der, har blitt glemt.

Denne utviklingen er et resultat av en ubalanse i maktforholdet mellom arkitekter, utbyggere og politikere. Arkitektene har mistet grepet. Når økonomiske hensyn og politiske prioriteringer veier tyngre enn faglig integritet og stedstilpasning, ender vi opp med byrom som mangler både skjønnhet og funksjonalitet.

Arkitektur som sammenheng

Arkitekturopprøret har med rette pekt på disse problemene. Initiativet har mobilisert et bredt spekter av mennesker som ønsker å ta tilbake kontrollen over byrommene. Deres kritikk handler ikke kun om å avvise moderniteten i seg selv, men om å kreve arkitektur som setter mennesket i sentrum. Her ønskes vakre bygninger som kommuniserer med omgivelsene, og byrom som innbyr til variasjon, liv, fellesskap og trivsel.

Arkitekturopprørets argumenter for stedstilpasset arkitektur, bruk av varige materialer og en tilbakevending til menneskelig skala, bør resonere dypt også hos arkitekter. Det er her NAL og Arkitekturopprøret kan finne felles grunn. For det er mye å være enige om, hvis begge parter legger til side motsetningene og ser på hva som faktisk står på spill.

Arkitektur med dialog

Dialogen mellom fagfolkene i NAL og Arkitekturopprøret er ikke bare viktig; den er helt nødvendig. Hvis arkitektene igjen skal finne balansen mellom faglig ansvar og markedets krav, må de lytte til hva folk ønsker seg i sine nærmiljøer. Her kan Arkitekturopprøret være en verdifull partner. De representerer en folkelig indignasjon som må tas på alvor.

Samtidig trenger Arkitekturopprøret fagfolkenes ekspertise. For å oppnå konkrete resultater – enten det handler om endringer i reguleringsplaner, bruk av materialer, eller utforming av offentlige rom – trengs den faglige dybden som arkitekter kan tilby.

Det er også viktig å erkjenne at begge sider kjemper mot de samme utfordringene. Utbyggernes profittmaksimering, korte tidshorisonter og politikernes manglende prioritering av kvalitet i byutviklingen, er problemer som skader alle som ønsker et mer menneskevennlig bymiljø. Ved å stå sammen kan fagfolk og folkelig engasjement skape et sterkere press for endring.

Arkitektur som en bred bevegelse

NALs initiativ til dialog bør ikke bli en engangsforeteelse. Dette må være starten på en bredere bevegelse hvor arkitekter, utbyggere, politikere og folket selv samarbeider for å skape bedre byer og bygninger. Det handler om å bygge broer – ikke bare mellom ulike interessegrupper, men også mellom fortid og fremtid, tradisjon og modernitet.

For å få dette til, trenger vi konkrete tiltak:

1) Sterkere retningslinjer for stedstilpasning i reguleringsplaner, som krever respekt for lokale særpreg.

2) Involvering av innbyggerne i større grad i planleggingsprosesser, slik at bygninger og byrom reflekterer deres behov og ønsker.

3) Styrking av arkitektenes rolle i byggeprosjekter, slik at de igjen kan være garantister for kvalitet og menneskelig skala.

Arkitektur med mening

Arkitektur skal ikke bare oppfylle tekniske krav eller økonomiske mål; det skal gi mening. Det skal fortelle en historie, invitere til fellesskap og gi oss steder hvor vi kan føle oss hjemme.

Med initiativet til dialog mellom NAL og Arkitekturopprøret kan vi være på vei mot en ny æra for norsk arkitektur. Tina Larsen har tatt et viktig første skritt, men nå er det opp til hele fagmiljøet og de folkelige kreftene å gripe denne muligheten.

Sammen kan vi utfordre spekulaturen og skape arkitektur og byrom som både vi og fremtidige generasjoner kan være stolte av.