Fremmedfrykt i Kongeriket Norge

Så hvorfor snakker jeg om noe så kjedelig og utrendy som plantemote når jeg nå endelig snakker om de grønne feltene i arkitekturprosjektene våre? Som arkitekter må vi kanskje omstille oss og ikke ta alle faguttrykkene våre helt bokstavlig. Buzzordet «fremmedarter» har skapt mye hodebry og skrekk for både de offentlige og private planleggerene våre.

Og siden fremmedartene ofte er gamle «trendplanter» er det nok flere av oss som har en plante eller to i hagen vår vi gjerne skulle vært foruten. Det er blitt en skam å ha stormarikåpe i bedet, alpeklematis langs husveggen eller en hekk av syrin hvis man er opptatt av miljø og natur. De utgjør en risiko, eller?

Definisjonen av fremmedarter er at de ble innført i landet vårt etter 1800-tallet. Det er ikke synonymt med at alle artene på fremmedartlisten har negativ konsekvens over alt, uansett kontekst. Et land uten fremmedarter hadde vært et Hardanger uten blomstring på frukttrær og bærbusker. Kulturplantene våre er en viktig del av kulturarven og historien vår. Mange av våre mest kjente kulturplanter er innført etter 1800-tallet.

Noen som husker hagelupinen innført i 1913? På 1980-tallet skulle den hjelpe Statens Vegvesen med å hindre erosjon i veiskråninger. Bruk av vegetasjon for dette formålet har lange tradisjoner. Resultatet ble at arten nå er svartelistet og både GEO-lokaliseres og bekjempes langs norske veier.

Ikke alle grønnsådde ideer blir en suksess.

Økologer, biologer og oppsynsmannen på tv har gjort oss mer klar over hvor sårbar naturen vår er og hvor truet den er av ytre miljøpåvirkning. Her utgjør fremmede arter også en trussel. Resultatet er at vi er blitt livredde for å tukle med naturen og plante fremmede arter i våre prosjekter både i landlige og urbane strøk.

Hvis dette er fremtiden er jeg redd vi mister en generasjon med erfaringer og planter som er dyrket frem for å tåle den gråeste delen av landet vårt. Skal prospektene våre fortsatt se grønne ut, trenger vi også innovasjon og ny plantekunskap om arter som tåler miljøet vi skaper i byene våre. Mange av våre naturlige arter har ikke bestått denne testen. Fremmede arter kan brukes på en fornuftig måte med respekt for både naturen, byen og de som skal drifte grøntanleggene våre.

Så hva skal du gjøre neste gang du sitter og samarbeider rundt et bord med kunder, offentlige og private aktører og snakker om vegetasjon? Du skal oppmuntre landskapsarkitekten til innovativ og robust bruk av planter. En beplantnings- og skjøtselplan fylt med arter med gode egenskaper, variasjon og uttrykk som ikke blir automatisk diskriminert og lagt i skuffen bare fordi de har et utenlandsk opphav.

Vi trenger parker, hager og grøntanlegg som fargelegger stedene våre i alle slags farger og da gjerne i lang sesong. Våre lange kulturtradisjoner for bruk av vegetasjon er ikke bare et klimatiltak – det er også estetikk, historisk hagekunst og en del av vår grønne arv.