Meninger / Kommentar
– Vi vil ha nytte av å øke bevisstheten om hvordan og hva som kommuniseres, skriver Gisle Løkken
Av Gisle Løkken
Gisle Løkkens lingvistiske resolusjonsmetodikk er for komplisert for meg
Løsningen er å øke vår individuelle og kollektive evne til å bruke et enkelt og tydelig språk som alle forstår når vi er ute i verden og snakker om arkitektur.
Av Magnus Ravlo Stokke
Løsningen er å øke vår individuelle og kollektive evne til å bruke et enkelt og tydelig språk som alle forstår når vi er ute i verden og snakker om arkitektur.
Av Magnus Ravlo Stokke
Magnus Ravlo Stokke er masterstudent i arkitektur ved AHO.
Foto: byAkselGisle Løkken tar en for laget og stuper ned i filosofiens- og lingvistikkens verden, når han oppsummerer arkitekturens språkutfordring med at vi mangler en diskursforståelse.
Løkken henviser til Ferdinand de Saussure som påpeker at «språk [er] noe vi trenger for å forme ideer og tanker, men det er også en sosial konstruksjon der en felles forståelse av ord og signalers betydning er en absolutt forutsetning for kommunikasjon».
Og her er vi inne på kjernen i det jeg mener er utfordringen: Hvis det er en forutsetning for god kommunikasjon om arkitektur at vi har en felles forståelse av «ord og signalers betydning», så er vi som faggruppe dømt til å mislykkes i møtet med de uinnvidde – alle de stakkarne som ikke er utdannet arkitekter, men som likevel ønsker å diskutere sine omgivelser.
For alle faggrupper – arkitekter, leger, jurister, sementstøpere – har et eget fagspråk, et nyansert og presist kommunikasjonsverktøy som gjør at gateløp blir rette, at riktig fraktur gipses, at rettsreferater henviser til riktig lovtekst og at gølvet kommer i vater, men det er fint lite verd i møtet med de som ikke kan språket.
Det er derfor man spør advokaten sin «Hva står det egentlig i denne kontrakten?». Innholdet må faglig dechiffreres og oversettes til vanlig språk.
Det er bra for arkitekturen at alle diskuterer og snakker om arkitektur, steds- og byutvikling. Og da må vi ha et tydelig og forståelig språk for alle i møtet med denne interessen. Vi kan ikke svare på latin.
For arkitektfaget er, lik det eller ei, i en demokratiserings- og brukerpåvirkningsutvikling som gjør at vår evne til å kommunisere klart og tydelig med både Jørgen Influenser og Byråd for utvikling Salomon er avgjørende for i hvilken grad vi får ha en lederrolle i å forme våre hus, byer og steder.
Jeg tror Løkken sporer litt av når han oppsummerer hovedproblemet slik: «man forstår ikke at det er forskjell på arkitektur som språk og et språk som uttrykker ideer og forestillinger om arkitektur».
Jeg tror vi forstår forskjellen, men at vi som faggruppe har utfordringer med å kommunisere tydelig.
For det er ikke lenger slik at arkitekten er sjefen på enden av bordet og kan bable i vei uten motstand. Nå har hen blitt jaget ut av styrerommet og befinner seg midt ute i folkehavet og skal forklare romlige sammenhenger til en hissig mobb som vil ha tilbake nyklassisismen. Uten at hen har et godt språk å forklare det med.
Jeg tror løsningen er å øke vår individuelle og kollektive evne til å bruke et enkelt og tydelig språk som alle forstår når vi er ute i verden og snakker om arkitektur.
Så skal vi i takt med tid, teknologi, filosofi og politikk videreutvikle vårt eget fagspråk.
Høres det ut en som en ok plan, Gisle?
