Grunnleggende bestanddeler

Arkitekt Hans Jakob Hansteen stiller spørsmålstegn ved bærekraften i store trekonstruksjoner, og mener at gjenbruk og vedlikehold er avgjørende for å redusere karbonbelastningen.

Gaute Brockmann uttrykte nylig tvil i sin faste spalte i Morgenbladet, til tross for at han tidligere hadde lovprist kontorbygget HasleTre. Han påpeker at moderne trekonstruksjoner ofte behandles med en viss godtroenhet. Selv om han anerkjenner at det er mer behagelig å oppholde seg i naturlige, biologiske rom enn i syntetiske miljøer, mener han at vi bør stille spørsmål ved den faktiske bærekraften til dagens trebygg og først diskutere om nye bygninger faktisk er nødvendige, før vi vurderer materialvalget.

Når Hansteen og Brockmann mener debatten bør handle om hvorvidt vi skal bygge nytt, rehabilitere eller ikke bygge, så er dette en annen diskusjon, enn om vi skal bygge med biologiske materialer.

Felles for overnevnte artikler og tv-program er at de overser et grunnleggende spørsmål: Skal vi basere fremtidens samfunn på regenerative eller fossile ressurser?

Dualitet

Hogst fjerner liv, men skogplanting skaper vekst. Norges skoger ble sterkt avskoget fra 1500-tallet til midten av 1900-tallet, som følge av befolkningsvekst, eksport og globalisering. Etter krigen ble det iverksatt en omfattende nasjonal skoggjenreisning, noe som har ført til at skogvolumet i Norge har mer enn tredoblet seg på 100 år.

Dagens skoger, ofte plantet for flatehogst, består hovedsakelig av jevnaldrende monokulturer av gran og furu, noe som truer det biologiske mangfoldet og øker risikoen for sykdom.

For å bevare biologisk mangfold, må skogbruket fokusere på kvalitet fremfor kvantitet og implementere skånsomme hogstmetoder som plukkhogst og fleralderskogbruk. Flatehogst er ikke en bærekraftig løsning på lang sikt. Ny teknologi hjelper med bedre skogforvaltning, og debatten om vern av skog og biodiversitet er avgjørende.

Når vi hugger et tre, utnyttes hele tømmerstokken. Foruten trelast, papp, papir og brensel, brukes massevirket til plateproduksjon og treflis til trefiberisolasjon. Nye ombruksplattformer for returtre, samt innovative trematerialer og konstruksjonsmetoder, gjør det mulig å bruke en større andel av trevirket enn før.

Lignin, naturens mest utbredte substans, forventes å bli kommersielt tilgjengelig innen 3-5 år og kan erstatte oljebaserte produkter som plast og asfalt. Mikrofibrillert cellulose kan erstatte malingsprodukter, lim, skumprodukter, emballasje og tekstiler.

Disse fremskrittene forlenger levetiden til tømmer og restavfall fra skogindustrien, øker karbonfangsten i trevirket, og gjør en større del av treet egnet for varige, bionedbrytbare materialer.

Alternativet

Som Henning Laurdisen, administrerende direktør i Eiendom Norge påpeker i Klassekampen, så er det urealistisk at vi ikke kommer til å bygge nye bygg i fremtiden. Både i Norge og internasjonalt ser vi en trend mot økt urbanisering og byvekst. President i NAL, Tina Larsen, supplerer med at vi må heve kravene til det vi bygger.

Hvis vi ikke bygger i biologiske materialer vil vi ende opp med å bygge i betong og stål, som gir langt høyere utslipp.

Trær og planter lagrer karbon gjennom fotosyntese, og er en del av det lille karbonkretsløpet som har sykluser fra noen tiår til et par hundre år. Grantrær er hogstmodne etter 60-80 år, mens furutrær hugges etter 80-100 år. Et nytt tre starter et positivt karbonregnskap rundt ti år etter planting, slik at karbonlagringen kan planlegges innenfor et par generasjoner. Av skogen som ble plantet etter andre verdenskrig er nå 40% hogstmoden.

Fossilt karbon, derimot, tilhører det store karbonkretsløpet, som tar millioner av år. Dette er vanskelig å planlegge for. Når vi utvinner kalkstein til sementproduksjon, frigjøres fossilt karbon som CO2, noe som tar svært lang tid å fjerne. Dette er den store forskjellen på det biologiske og det fossile. 

Sementindustrien er en betydelig utslippskilde og står for 8% av verdens CO2-utslipp. Når man inkluderer transport og armering, bidrar betongproduksjon til 11-12% av de globale utslippene. Omtrent 30% av alt materiale som utvinnes globalt går til betong, noe som gjør det til den mest brukte substansen på jorden etter vann.

Innen 2040 vil vekten av all produsert betong overstige vekten av all levende biomasse på jorden. Smak litt på den. 

Vendepunktet

Verden står overfor både en klimakrise og en naturkrise som krever en grunnleggende systemendring. Vi må integrere naturen i våre bygde miljøer og forvalte skogene på en måte som fremmer biologisk mangfold og vekst. Vår oppgave i dette århundret er å gjenoppbygge naturen, og det er en formidabel oppgave.

I dag er vi snart ti ganger så mange mennesker på jorden som under den industrielle revolusjonen, og vi produserer tolv ganger så mye som i 1950 – i stor grad med en lineær bruk-og-kast-mentalitet basert på fossile resurser. Samtidig har vi redusert verdens villdyrbestander med 69%, og halvparten av regnskogene er borte.

Økosystem som vi er en del av har nådd et kritisk vendepunkt og for å kunne bygge en bærekraftig fremtid må vi utvikle en biologisk arkitektur basert på fornybare ressurser.

I naturen benytter alle organismer minimalt med energi og materialer for å oppnå størst mulig effekt. Dette er en verdifull lærdom. Naturen fungerer i sykluser, ikke linjer, og det er denne sirkulariteten vi bør etterligne. Dette bør være en grunnleggende del av vår samfunnsfilosofi, og innebærer selvfølgelig også å forvalte og vedlikeholde det vi allerede har.