Har Kvadraturen nådd sitt Rubicon?

1600-tallets bystruktur har klart å huse alt fra laftebygde bygårder med verksteder, tidlig industri, brygger og skipsfart – og senere børsbygning og andre nasjonsbyggende institusjoner som Norges Bank, sparekasser samt hovedpostkontor og telegraf. I tillegg har modernismens stormagasiner og forretningsbygg satt sitt preg, og ikke minst 1960- og 70-tallets bilisme, som herjet med gater og byrom og fortsatt er en stor utfordring.

I dag ses mange spor av skiftende tiders fremtidstro, estetiske preferanser, spekulasjonsvilje og nasjonale manifestasjoner. Kvadraturen er særlig preget av de siste 120 årene, hvor nasjonsbyggingen tok fart og mange små bygårder ble erstattet av kvartalsstore institusjoner. Dermed gikk Kvadraturen fra å være et bysentrum med langt mere beboelse, produksjon og handel til å bli et utpreget kontorsentrum, som i dag huser cirka 25 000 arbeidsplasser og kun cirka 800 boliger.

Det er over 25 år siden vi forlot den analoge tidsalderen, hvor de mange hovedseter for banker, post og telegraf fortsatt trakk tusenvis av kundebesøk i området. I mange år har hele institusjonskvartaler og bygninger ligget stille; inaktive, dystre og monumentale, for så å bli omprogrammert, revitalisert og åpnet for publikumsrettet virksomhet. Sentralen, Telegrafen, Posthallen og Pressens Hus er alle fantastisk gode eksempler på kreativ og respektfull transformasjon.

Likevel fremstår flere av disse byggene like hemmelige og distanserte som før, uten at kontakten til omkringliggende gater og plasser er særlig forbedret. Knapt noe annet hovedstadssentrum har hatt, og fortsatt har flere løpemeter med fortau langs bygg uten innganger og henvendelse til gaten.

Når man tenker på at verne- og fredningskrav omfatter alle bygg, med unntak av 40, er det ikke så merkelig at det blir vanskelig å foreta endringer, som gir bedre gatekontakt. Ikke minst for alle de store kvartalsstore bank- og institusjonsbyggene, som er overrepresentert i Kvadraturen og i tillegg var ment å fremstå borglignende, uinntakelige og monumentale.

Ingen andre byområder i Norge har vært omfattet av flere utredninger, rapporter, planer og symposier de siste 10-15 årene enn Kvadraturen. Målet har vært å skape flere boliger, mer liv og variert aktivitet i hele det historiske sentrum.

Derfor mangler det ikke kunnskap om hva som skal til for å få folk til å bruke byens midte. Man vet alt om når og hvordan folk beveger seg sommer og vinter, hvor de går, sykler, tar buss og trikk og hva de ønsker å spise, drikke og oppleve.

Det som mangler er en felles forståelse for hvordan vi kan få det til. Kan private- og offentlige utbyggere, plan- og vernemyndigheter, politikkere, arkitekter og planleggere bli enige om et sett med spilleregler for ønsket utvikling, som er unike for Kvadraturen?

For å fylle Kvadraturen med liv og aktivitet i alle dimensjoner og unngå at vi kun oppnår pen byforskjønnelse må vi tørre å være langt tøffere. Vi må tørre å åpne noen vernede granittfasader på bakkeplan, tørre å stille andre krav til nye boliger i Kvadraturen uten å gi kjøp på ekte bokvaliteter, og kanskje inngå flere forpliktende utviklingsprosjekter på tvers av eierskap. 

Vi bestemmer sammen hvilken vei vi skal gå, men vi må nok få en sterkere felles forståelse av at det krever drastiske tiltak for å revitalisere en temmelig stillesittende 400-åring.