Meninger / Debatt
Stormfulle høyder
Av Johanne Borthne
Høyhus er en forhastet konklusjon
Den nye høyhusstrategien for Oslo er uten forankring i demokrati og internasjonale konvensjoner, og kan gi dårlige løsninger for folk og miljø.
Av Christian Sømme
Den nye høyhusstrategien for Oslo er uten forankring i demokrati og internasjonale konvensjoner, og kan gi dårlige løsninger for folk og miljø.
Av Christian Sømme
Christian Sømme er demokrati- og byutviklingsaktivist.
Foto: Thomas EckhoffI den pågående høyhusdebatten i Arkitektur har noen igjen konkludert med at høyhus er løsningen uten å stille spørsmålet om hva behovet og alternativene er. Sentralt står nok en høyhusstrategi uten forankring i demokrati og internasjonale konvensjoner.
Selv innenfor planlegging av store samfunnsprosjekter kan de mest profesjonelle vise seg som amatører. Et eksempel er trafikkprosjekter hvor anbudspapirene kan være «hengebro». Det er feil spørsmål. Den egentlige behovet er «avvikling av trafikk i området».
Med feil utgangspunkt blir løsningene kostbare og dårlige. Dette gjelder definitivt høyhus. Selv om det ikke skjedde denne gangen, seiret demokratiet på 2000-tallet da forrige høyhusstrategi ble vedtatt. Den ble initiert av spørsmålet: «Hvilke steder i Oslo er velegnet for høyhus».
Svaret fra plan- og bygningsetaten ble ikke «ingen», men «mange steder». Det ble stillingskrig mellom etaten og Høyres byutviklingsbyråd. Sistnevnte, folkeviljen og fornuften vant. Kun Bjørvika fikk grønt lys, eller, når vi ser på Munch: Rødt.
Hva er riktig spørsmål nå?
Hvordan løser vi behov for bolig-, og nærings- og servicefunksjoner etter gode by- og stedsutviklingsprinsipper med omsorg for folk og miljø, i hele Viken-regionen og med ivaretakelse av våre kriminalitets- og sikkerhetspolitiske utfordringer?
Spørsmålet skal besvares demokratisk.
Jamfør plan- og bygningsloven skal alle berørte få medvirke i plansaker. Kommunal- og distriktsdepartements juridiske veileder beskriver at medvirkningsprosesser skal følge prinsippene for universell utforming med bred tilrettelegging for alle samfunnsgrupper, samt at høringer for folket kan komme først ved oppsummeringen. Dette er i samsvar med forarbeidene om medvirkning til plan- og bygningsloven. Over dette står internasjonale FN-konvensjoner som New Urban Agenda (NUA) fra 2016 og FNs bærekraftsmål 11 om byer og lokalsamfunn.
Verken planetaten, nøkkelpolitikere eller utbyggere kan kjenne godt til lov og konvensjoner i og med at de bryter disse. Offentlige styringsdokumenter innenfor planområdet – som ikke er reguleringsplaner – kan ikke skapes på en hvilken som helst måte. Høyhusstrategier uten forankring i demokrati og lov kan aldri bli annet enn et ellevilt festskrift for høyhusentusiaster.
Å legge strategien til grunn vil bli kostbart. Hvert høyhusprosjekt må fremmes eller baseres på reguleringsplan. Det vil bli kamp, med tilhørende forsinkelser, om hvert prosjekt. Utbyggere, planetat og politikere vil møte massiv motstand fra innbyggere som er deres overmenn hva gjelder kunnskap om lokalmiljøer, utdannelse, erfaringer, fagkunnskap, idéer og analytiske evner. Folket ønsker gode løsninger – ikke dyre og dårlige basert på en skral høyhusideologi.
Oslo er dessuten ikke greenfield lenger. Det er komplekst og kostbart å bygge her. Kommunen fortsetter med sentralisering innad og har med Skøyen områderegulering vist at den ikke en gang behersker planleggingen. Dette er kontraproduktivt til å utforme gode områder å leve, arbeide og bo i, og i strid med anerkjente prinsipper som for eksempel New Urbanism beskriver.
Mennesker er best tjent med å ha råd til å bo i omgivelser med det meste i gangavstand, uten behov for pendleraktivitet som stjeler en time fra privatlivet og ungene før og etter jobben.
Ego-Oslo har klart å definere seg administrativt utenfor Viken. Støvsugingen av ressurser til kommunen må snus. Utflytting av offentlig forvaltning kan være en katalysator i snuprosessen som vil medføre rimeligere utbygging, bedre leve- og bovilkår og færre storbyproblemer som rus og fremmedgjøring.
Men, uansett – hvem vil ha høyhus? Litt under halvparten av innbyggere og arkitekter, inntil høyhus truer deres eget nabolag. Da vil knapt noen ha det. Dette er helt legitimt fordi det finnes mange bedre løsninger enn dette hengebro-svaret og samme hvor mye litengjøring makthaverne forsøker seg med, inkludert manipulerende NIMBY (Not In My Backyard)-argumentasjon.
