Hva er arkitekturpolitikk?

Staten har vært uklar i spørsmålet om arkitekturpolitikk, helt siden 2. verdenskrig, men har med jevne mellomrom vært pådriver for arkitektonisk kvalitet. Det er nødvendig å minne om:

– Plan- og bygningsloven ble innført midt på 1960-tallet

– I Arkitekturvernåret i 1975 ble arkitekturen i Røros, Risør og Nusfjord hyllet.

– I 1982 ble Statens Byggeskikkutvalg, med egen pris, etablert.

– Kulturminister Åse Kleveland arbeidet iherdig for å bedre landets arkitektur på 90-tallet

– I 2009 utga Arbeiderparti-regjeringen Arkitektur.nå, om Norsk arkitekturpolitikk.

Staten har altså bidratt, innen forskjellige deler av faget.

Når så mange i arkitektstanden er rotete om «arkitekturpolitikk», skyldes det også vårt fag, arkitektur, som griper inn i så mange aspekter ved den statlige politikken. For eksempel vil både ressursbruk, helse, bosetting, tettstedsutvikling, infrastruktur, opplevelser, rentenivå, beredskap og design bli berørt av en eller annen «politikk» – i tillegg til endringene, som økt liberalisme eller faktisk pandemi.

I min praksis har jeg hatt nærkontakt med alle statlige initiativer som er nevnt over. Jeg har utarbeidet et trettitalls regulerings- og soneplaner, sittet i juryen for byggeskikkprisen etter 1980, arbeidet som rådgiver for Åse Kleveland i Kulturdepartementet fra 1992 til 1996 og var involvert i arbeidet med Arbeiderpartiets skriv Arkitektur.nå. 

I tillegg har min praksis – også som prosjektleder for Operaen eller skolebygg i Sortland – gitt viktige erfaringer. 

Åse Kleveland, Kulturdepartementet og jeg arbeidet omfattende på 1990-tallet. Vi holdt foredrag fra Båtsfjord til Berlin; Norsk Form og Norsk Arkitekturmuseum ble reetablert i Kongens gate; Gardermoen og OL på Lillehammer ble tegnet – sistnevnte ned til supplerende industridesign med «festivale elementer».

Etter to års arbeid vedtok Regjeringen «Estetikk i Statlige bygg og anlegg» i 1966. «Oppryddingen» i Regjeringens grafiske design – fra visittkort til Stortingsmeldinger – er fortsatt i bruk. En rekke skriv ble utarbeidet, som «Estetikk i plan- og byggesaker» (utgitt av Kommunal- og arbeidsdepartementet og Miljøverndepartementet), eller «Verktøykasse for møtesteder i byer og tettsteder» (Norsk Form, 1997).

Alt ble drøftet i en interdepartemental gruppe, som jevnlig møttes for befaring, orientering, drøfting eller vedtak.

Jeg har sett at mange departementer gjør noe for omgivelsene våre, slik vi så ved lanseringen av Arkitektur.nå i 2009. Den gangen sto hele 13 departementer bak! Samtidig har jeg også sett i statsapparatet at det store engasjementet, det som er nødvendig i forhold til vårt flerspektrede fag, er ildsjelene. Som ansatt i Kulturdepartementet fikk jeg nærkontakt med alle sider av arkitekturpolitikken, på full tid. Det brede arbeidet vi utviklet for arkitektur og estetikk – på alle nivåer og over hele landet – har gitt meg grunnlag for å mene noe om organiseringen av politikk-feltet.

Nå bør en politikk for arkitektur etter mitt skjønn se slik ut:

1) Statens arkitektur

Dette bør være kjernen i arkitekturpolitikken: staten må gi retningslinjer og tydelige rammevilkår for det som den skal bygge selv. Her er det relativt store beløp: rundt 5 - 10 milliarder kroner i dag.  Statlig byggeri er også en aktivitet med betydelig forbildeeffekt for kommunal sektor. Byggherrer som Statsbygg, Vegvesenet (infrastruktur) m.fl. vil være sentrale. I statlig arkitekturpolitikk vil det også være naturlig at de byggesakene som har delvis, indirekte statlig finansiering er med (Husbanken, Enova, Nye veier og mange andre!)

Viktige verktøy, som Plan- og bygningsloven («eies» av Kommunaldepartementet) og utdanning av berørte profesjoner («eies» av Undervisningsdepartementet), kan også tas med i slik politikk.

2) Interdepartemental gruppe

Etter min erfaring er en slik gruppe svært viktig, og må stå sentralt i arkitekturpolitikken. Ideelt sett bør den være sammensatt av ildsjeler, på høyt nivå i sine departementer. En interdepartemental gruppe må bestå av de som er svært nær statens egen byggeaktivitet, slik som Kommunaldepartementet, Samferdselsdepartementet og Kulturdepartementet. Gjerne bør Statsbygg, Statsministerens kontor (SMK) og noen få andre departementer/direktorater også delta – ikke minst hvis det finnes ildsjeler.

Et av de overnevnte departementene bør «eie» gruppen og sikre at den får et riktig mandat. Gruppen bør foreta befaringer, orientering om viktige faglige saker, drøftinger og tentative vedtak. Gruppen bør også ha jevnlige møter, gode referater og helst godt miljø.

En statlig arkitekturpolitikk bør starte kun med dette – nå. I en tid med store utfordringer knyttet til ressursbruk og endring er denne innretningen god nok – i alle fall som startpunkt.