Hva vil vi egentlig med NAL?

En av de mest arbeidskrevende oppgavene for både administrasjonen og styret er å utrede saker for representantskapet (RS), enten på grunnlag av vedtak som er gjort i tidligere RS-møter, eller som nye saker som må besluttes. I teorien skulle dette da være en ideell struktur for et godt organisasjonsdemokrati.

Dessverre er min erfaring at det ikke alltid er slik. Der alle saker som legges frem for RS har hatt lange og grundige for-prosesser var min konkrete erfaringer at ofte meningssterke og toneangivende medlemmer av RS ikke hadde satt seg inn i sakene og derfor tenderte til å kritisere saksfremlegg på mangelfullt grunnlag eller argumenterte uten dypere analyser.

Det er også et paradoks at det Støvring med en samlebetegnelse kaller «organisasjonens ledelse» kritiseres for autorative tendenser, mens min erfaring er at RS sliter med å organisere seg som et selvstendig organ, og forventer at «ledelsen» i alle henseende har regi på møter og saksfremlegg – også for saker og prosedyrer som etter våre vedtekter tilfaller RS (her minner jeg om at det er nettopp RS som vedtar vedtektene).

Problemet er derfor ikke at nye styrer og presidenter «kaster om på tidligere arbeid» eller at «ledelsen» er autorativ, slik Støvring antyder, men at for mange har en uvilje mot endring – selv i saker som har vært akutte i mange tiår og der det åpenbart trengs fornyelse. At RS møtes én gang i året og i tillegg har hyppige utskiftinger gjør at selv små saker kan ta ekstremt lang tid eller treneres i det uendelige.

Et lite eksempel her kan jo være det tidsskriftet vi nå debatterer i. En sammenslåing av redaksjonene har vært diskutert gjentagende i alle fall siden 1990-tallet med et inntrykket av at det nærmest var en umulig sak å endre. Det var først under mitt styre at det var vilje til grundig ekstern og intern utredning og realitetsbehandling med et klart mål om endring.

Selv om saken og analysene framsto rimelig klart måtte det brukes mye ressurser for å argumentere for at dette var en nødvendig modernisering. Jeg tør påstå at de fleste i dag er glade for resultatet. 

Å skape et narrativ om at «ledelsen» kjører egne løp og trumfer saker som ikke tjener medlemmene, er derfor slik jeg kjenner organisasjonen gjennom mange tiår, både feil og destruktivt. Snarere tvert om er min opplevelse at det gode arbeidet som gjøres ofte blir møtt med en grunnleggende og for meg uforståelig skepsis, noe som dessverre virker negativt på engasjement og arbeidsvilje hos både ansatte og tillitsvalgte.

Jeg regner med at de fleste i dag er enige om at den beste faglige og organisatoriske utvikling skjer når enkeltmennesker får tillit og stimuleres til personlig initiativ og interaksjon med andre, og ikke blir utsatt for ad-hoc-beslutninger og uklare styringsvedtak. 

Så, da mener jeg det fundamentale spørsmålet er hva vi alle vil med NAL. For å gjøre det spissformulert, men enkelt, kan det stå mellom ytterlighetene å enten være en form for losje for en arkitektstand som dyrker tidligere tiders ideer om både arkitekturen og arkitektens status – eller en progressiv organisasjon som evner å fornye seg og å være i front av faget, profesjonen og samfunnsutviklingen. 

Kritikken som kommer fra Støvring og andre har gjerne som premiss at NAL er en stor og ressurssterk organisasjon. Men som Erik Collet påpeker så er det bare cirka. 50% av alle arkitekter som faktisk er medlemmer av NAL, så det må naturlig nok gjøres harde prioriteringer i alt som gjøres.

Når jeg da leser Støvring dit (med forbehold) at det bør brukes enda mer ressurser på «organisasjonssaker» (les Kari Buchers redegjørelse om NALs omfattende organisasjonsarbeid), tegner det et bilde av et NAL som er mest opptatt av sitt indre, noe som ikke er er en organisasjon jeg vil ha eller som arkitektene trenger. 

Oppsummert har jeg stor tillit til at medlemmene fortsatt skal kunne kritisere og påvirke organisasjonen, men slik det foregår i dag er det dessverre i mange henseende konserverende og direkte kontraproduktivt.

Min eneste hensikt og interesse er derfor å bidra til å bygge et faglig og politisk sterkt NAL – noe vi bare oppnår dersom de tillitsvalgte vil det samme, de ansatte får arbeidsrom og tillit, og medlemmene samtidig ser at det oppnås resultater som er relevante for deres praksis.