Meninger / Debatt
National feststemning
Av Siri Moseng, Jan Olav Jensen, Beate Hølmebakk, Per Tamsen, Tanja Lie, Carl-Viggo Hølmebakk
Hva vil vi med Nationaltheatret?
Dersom det var like stor vilje til nytenking i dag som da Operaen ble bygd, burde utgangspunkt for diskusjonen være at vi spurte oss selv hva vi vil med et prosjekt av denne størrelsen.
Av Helge Hatland
Dersom det var like stor vilje til nytenking i dag som da Operaen ble bygd, burde utgangspunkt for diskusjonen være at vi spurte oss selv hva vi vil med et prosjekt av denne størrelsen.
Av Helge Hatland
Helge Hatland, byplanlegger i LINK Arkitektur.
Foto: LINK ArkitekturNationaltheatret står foran sin største oppgradering noensinne, men mens diskusjonene handler om de praktiske løsninger for rehabilitering og estetisk uttrykk, har vi kanskje glemt å stille det viktigste spørsmålet: Hva vil vi egentlig med Nationaltheatret?
På attenhundretallet sto Norge foran en stor oppgave med nasjonsbygging og Nationaltheatret er del av denne historien. Bygningenes symbolverdi er stadig viktig. Da Operaen etter mye diskusjon ble lokalisert mellom motorvei og industrihavn, var det også motivert av et tydelig grep for å drive fram en byreparasjon – et uttrykk for at byen og nasjonen er i utvikling.
Rehabilitering av Nationaltheatret er antatt å vare om lag syv år, og det må skaffes en midlertidig hovedscene i perioden. I tillegg er det aktuelt å permanent erstatte de to biscenene, Amfiscenen og Malersalen, utenfor teateret. Både forslagene om Tullinløkka og tilbygg til eksisterende bygg har store utfordringer.
Dersom det var like stor vilje til nytenking i dag som da Operaen ble bygd, burde utgangspunkt for diskusjonen også være at vi spurte oss selv hva vi vil med et prosjekt av denne størrelsen. Kunne vi for eksempel drive litt byreparasjon på Holmlia? Hva om vi brukte anledningen til å skape en permanent biscene i et av Oslos mest sammensatte nabolag, bare 20 minutter utenfor sentrum?
Slik kunne vi også gjort scenekunst mer tilgjengelig for nye målgrupper. Det kunne vært en ambisjon om en permanent biscene i et svært sammensatt miljø, og noen få år utenfor sentrum kunne kanskje også gitt teateret noen nye impulser?
Vi kunne hatt en ambisjon om å bruke prosjektet til å utforske hvordan den mest bærekraftige teaterbygningen tenkelig ville vært. Byggeprosessen kunne vært enklere, kostnadene lavere, kort sagt – hvis vi skal bruke milliarder på dette prosjektet, bør vi ikke da sikre at det gir noe mer tilbake enn bare å bekrefte verdien av det som ble skapt på attenhundretallet.
Med all respekt for Henrik Bull og hans tid.
