Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
Hvordan kan vi best bygge for fremtidige generasjoner?
Å berømme vakre bygg av fliser og murstein, fjerner ikke miljøbelastningen de skaper, skriver Arnkell Jónas Petersen i et svar til Jorunn Tharaldsen.
Av Arnkell Jónas Petersen
Å berømme vakre bygg av fliser og murstein, fjerner ikke miljøbelastningen de skaper, skriver Arnkell Jónas Petersen i et svar til Jorunn Tharaldsen.
Av Arnkell Jónas Petersen
Arnkell Jónas Petersen er førsteamanuensis i bygningsfysikk (NMBU) og professor II ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).
Foto: PrivatTidlig i september utfordret jeg den utbredte feilslutningen om at varighet er lik kvalitet i kronikken «Valg av materialer baseres ofte på en feilslutning om at varighet er lik kvalitet» på arkitektur.no.
Jeg skriver blant annet at en fasade kledd med jomfruelig murstein er et eksempel på et valg som driver global oppvarming unødvendig, sammenlignet med en fasade kledd i tre.
Administrerende leder Jorunn Tharaldsen i Norsk byggkeramikkforening må ha fått kaffen i vrangstrupen da hun leste kronikken mens hun deltok på en flismesse i Bologna. Hun skriver så et tilsvar der hun spør retorisk «Hvorfor har vi sluttet å bygge for fremtiden?».
Med ståsted i Bologna berømmer hun kvaliteten av bygningene rundt seg, som er bygd av keramer, som blant annet omfatter fliser, porselen, murstein, sement og glass.
Jeg er glad for at for at Tharaldsen engasjerer seg i en viktig debatt om hvordan vi best bygger for fremtidige generasjoner. Men istedenfor å diskutere miljøutfordringene knyttet til å bruke keramer, skjønnmaler Tharaldsen bruken av fliser og murstein basert på synspunkter tilknyttet hennes preferanser om estetikk og bymiljø.
Feilslutningen om at lang levetid vil kunne forsvare den høye miljømessige investeringen i starten av levetiden gjentas.
Tharaldsrud opphøyer varighet som en kvalitet, og andre løsninger med kortere levetid karakteriseres som «midlertidige». Denne kontrasten er et sterkt retorisk grep, da det ikke gir en godfølelse å bygge for en natt. Men er det riktig å karakterisere materialer som står nær vedlikeholdsfritt i flere tiår som «midlertidige»?
Selv er jeg ikke ufølsom for den iboende kvaliteten som gjennomsyrer historiske bygg av keramer. Utallige eksemplariske bygg og bærere av arkitektonisk historie er bygget av eller/og kledd med keramer. Og det er her vi kommer til sakens kjerne: eksisterende bygg av mur er ikke eksempler til etterfølge, men noe av grunnen til klimakrisen vi nå står midt oppe i. Hvert bygg av keramer, uansett arkitektonisk kvalitet, representerer et unødvendig stort bidrag til global oppvarming.
Fortsatt bruk av jomfruelige keramer uten å ta hensyn til deres miljøbelastning, er dømt til å bli et historisk element. Det eneste som kan endre på det, er at bransjen tar en kuvending snarest.
Det første skrittet mot å fikse et problem, er å innse at en har et problem. Og keramerbransjen, har uten tvil et miljøproblem som truer all bruk av jomfruelige keramer. Det å drive en følelsesmessig diskusjon av estetikken og kvalitetsfølelsen til keramer, kan ikke tilsløre det. Kanskje kunne Norsk byggkeramikkforening bli en positiv driver for å få ned miljøpåvirkningen til keramer, men da må foreningen først innse at keramer har et problem.
Tharaldsen spør «Hvorfor har vi sluttet å bygge for fremtiden?», og underliggende i spørsmålet er at varighet er lik kvalitet. Men våre barn kommer neppe til å takke oss for å unødig drive globaloppvarming ved fortsatt miljømessig overinvestering i bygg. Og da hjelper det fint lite hvor fine byggverk vi etterlater oss.
