Hvordan står det til med ambisjonene og kulturforståelsen hos NAL?

Hvorfor formidling eller kulturformidling overses hos NAL er tydelig å forstå om man leser deres styringsdokumenter og høringssvar. I en større diskusjon om arkitektur som kunst- og kulturuttrykk har NAL tilsynelatende meldt seg ut. Det norske motsvaret til institusjonen i artikkelen Larsen henviste til – Statens Kunstfond – er Kulturdirektoratet (tidl. Kulturrådet).

Tidligere i år ble den beskjedne arkitekturtilstedeværelsen som fantes i kulturdirektoratet lagt ned. Hva gjorde NAL? Ifølge Arkitektur skrev de et brev. Så satt de seg ned og ventet på beskjed – fra mars til juni. At dette ikke er den viktigste høringen for arkitektstanden som helhet, er lett å forstå.

Styringsdokumentet som skal fremme arkitekturpolitikken de kommende årene mangler også begrepet formidling. Arkitektur som kulturuttrykk er fraværende i fremtidens ønskede arkitekturpolitikk fra arkitektorganisasjonene. Det er lett å være enig i at det er viktig med bærekraft, og mange mener også at det er viktig med bestillerkompetanse.

Etter å ha lest arkitektorganisasjonenes felles forslag til arkitekturpolitikk er det etterlatte inntrykk at både bestillerkompetanse, bærekraftsmål og forskning på brukere og bestillere av arkitektur er viktigere enn arkitekturen selv. Til og med i sitt høringssvar om Håndverksstrategi er de to viktigste holdepunktene for NAL: arkitektens rolle i det grønne skiftet og bestillerkompetanse.

I dagens samfunn er det lett å henfalle til det målbare. Hvor mye forskning man gjør om brukere og boliger eller hvor mange bærekraftmål man forholder seg til i et visst politisk dokument. Jeg frykter dog at vi mister oss selv som fagstand om vi ikke tør å diskutere det som vanskeligere lar seg måle: kultur.

Enda en fallitterklæring for arkitekturen som kulturform kom i oktober i innlegget til Larsens kollega Bård Sødal Grasbekk. Istedenfor å verne om et av de få områdene i plan- og bygningsloven der det faktisk finnes rom for å vurdere arkitekturen som et kulturelt objekt, etterlyser Grasbekk måter å gjøre denne form for diskusjoner og vurderinger standardiserte og målbare.

Han ønsker å utvikle standardiserte metoder for skjønnsmessig vurdering, uten å tenke på hva det gjør med faget. I forlengelsen risikerer vi å ende opp med en arkitektur der alt er standardisert og målbart. Der de kulturelle aspektene i arkitekturen, de aspektene som kan utfordre det vante blikk og som kan skape en felles kulturforståelse, er blitt effektivisert bort, nettopp av NAL.

I vår utnevnte redaktør Gaute Brochmann arkitekturopprøret til vinnere i arkitekturdebatten. Jeg kan ikke si meg enig i hele hans analyse eller analogien om vinnere. Det som derimot er sant er at det er vanskelig å tape når motspilleren gir «walk over». Og NAL har tilsynelatende gitt «walk over» når det kommer til arkitektur som kulturuttrykk.