Hvorfor så skeptisk, Juritzen?

Ett av de andre poengene til Juritzen er mangelen på stedstilpasning. Et interessant moment, men også problematisk. Er Grünerløkkas arkitektur stedstilpasset? Vi ser den samme arkitekturen i Berlin, fra samme tidsperiode. Og det liker vi jo, vi får fornemmelse av Berlins kvalitet en trikkebillett unna, og den føles relevant for oss. Med andre ord: Det er like mye arkitekturen som skaper stedet, som det motsatte.

Juritzen henger på et vesentlig moment til i sin kritikk: mangelen på variasjon. Det er også interessant! Dessverre ser vi nå noen ganske slitsomme resultater av ønsket om variasjon: Anmasende og overfladiske variasjoner bestående av en sammenstilling av fortsatt ganske fattig copy paste-arkitektur.

Hvorfor ikke heller mer likhet, sammenhenger og homogenitet, men med rik kvalitets-arkitektur? Harald Hals’ Lindern-kvartaler sentralt i Oslo oppleves som et høykvalitets bomiljø med et i dag nesten oppsiktsvekkende enkelt og homogent konsept. Ja, vi trenger variasjon, men heller i form av kvalitet og modellering innenfor mye mer samlende og roligere konsepter enn det som er trendy nå.

Arkitekt Maria Inês Correias oppfordrer oss til å rive færre av alle våre halvgamle, slitne og antatt verdiløse bygninger, og heller transformere og utvikle dem til blant annet boliger. Juritzen uttrykker skepsis når det kommer til å omskape industribygg til boliger, og det er overraskende at en politiker med byutvikling som område viser så lite nysgjerrighet når det kommer til ombruk og transformasjon av en betydelig bygningsmasse vi allerede har.

«Når et industriområde skal reguleres til boliger må det også være mulig å etablere hyggelige, grønne uteområder. Det må skapes bygninger og byrom som det er estetisk givende å vandre i», skriver Juritzen.

Dette er å slå inn åpne dører – for her er vi alle enige. Men i motsetning til hva Juritzen synes å tro, er det fullt mulig å skape gode og bærekraftige hjem og byrom for mennesker i alle livsfaser, også der den eksisterende bebyggelsen i utgangspunktet ikke fremstår spesielt relevant, vakker eller imøtekommende.

Den halvkjipe arkitekturen som vi alle har sett bort fra, viser seg å være fullt mulig å transformere til gull. I motsetning til verneverdig arkitektur som vi må behandle svært forsiktig, kan vi i denne arkitekturen gyve løs. Vi kan utnytte det vi ser kan ha potensiale og rense ut det vi ikke vil ha. Vi kan legge til og vi kan trekke i fra.

Det interessante her er at friksjonen denne transformasjonen gir, motstanden, men også friheten, åpner for nettopp det Juritzen etterlyser: Det spesielle, det originale, det genuine, det tilpassete og lokale. Altså det ikke-konforme. Og det åpner for variasjon. Altså alt annet enn copy paste. Her blir det skreddersøm som åpner for en bredde markedet garantert ønsker seg.

Det aller tyngste argumentet for gjenbruk av gamle bygg, handler om utslipp og ressursbruk. Byggebransjen er Norges største fastlandsnæring, og står for 15 prosent av klimagassutslippene her til lands. Det å la eksisterende bygninger stå er noe av det mest effektive vi kan gjøre for å få ned utslippene.

Ressursknapphet kommer også stadig høyere på agendaen, og bør gi tydelige føringer for hvordan vi skal tenke når vi utvikler et område. Oppgaven for vår bransje ­– og for politikere og myndigheter – må være å sløse minst mulig.

Vi har foreløpig ikke sett så mange eksempler i Norge på denne type transformasjon som Correia sikter til, men tar vi en runde for eksempel i Sveits, finner vi nå en rekke svært spennende, ferske eksempler på innovativ og rik transformasjon, også av de intetsigende næringsbygningene, til berikende og genuine boliger.

Det er ingen grunn til at vi ikke skal klare dette like fint her hjemme, hvis vi alle møter utfordringene med nysgjerrighet og åpenhet, og ikke minst med en tro på at det finnes nye, innovative og bærekraftige måter å løse både boligbygging og stedsutvikling på.