Hvorfor snakker ikke arkitekter?

Tidsånden og ytringsklima

Hvordan tar yrkesgruppen vår plass i den offentlige debatten i en kontekst hvor deler av samfunnet har utviklet en ekspertforakt, fakta-fatigue og fremvekst av konspirasjonsteorier? Hvor vi har et ytringslandskap hvor mediene stort sett er interesserte i provoserende og ytterliggående meningsbærere, fordi de gir tomler og engasjement og dermed større reklameinntekter? Hvor målet ofte er polarisering og ikke en saklig og kunnskapsbasert debatt?

Vi har heldigvis ikke helt amerikanske tilstander, men det finnes noen likhetstrekk som vi må ta i betraktning. Hvordan kan arkitektene i denne konteksten ta offentlig debatt tilbake på en faglig, saklig og lettfattelig måte? Er det i det hele tatt mulig?

Gjennom snart tre år som president i NAL har jeg ved flere anledninger prøvd å ikke la meg friste til den forenklingen Arkitekturopprøret legger til grunn, og samtidig være tydelig, åpen og inviterende mot Arkitekturopprøret og de som representerer bevegelsen. Ofte vel vitende om at noen av våre egne medlemmer ikke nødvendigvis er enige i det. Mitt første innlegg i Arkitektur som president var en ærlig anerkjennelse, men også invitasjon til Arkitekturopprøret, til å jobbe sammen for økt kvalitet i de bygde omgivelser - uavhengig av stil. 

Den første utgaven av nylanserte Arkitektur hadde Arkitekturopprøret som tema, og Saher Sourouri var i den anledning invitert med i en debatt på Byens tak. Det var et veldig vellykket arrangement, hvor arkitektene kom i hopetall og viste at de både var nysgjerrige, åpne og faglig interesserte i å forstå fenomenet. Også her ønsket jeg å bevege diskusjonen videre til hvordan både opprøret og arkitekter kan få mer av det vi er opptatt av.

Men Arkitekturopprøret og deres representanter evner ikke – hverken da eller nå – å bevege seg videre fra den polariserte debatten de selv er skapt. Hvor mantraet som repeteres er at arkitekteliten har for stor makt og at klassiske fasader er løsning på alle utfordringer.

Derfor er jeg med tiden blitt uskikker på om et konstruktivt ordskifte med Arkitekturopprøret er mulig per i dag.

Hvordan tar vi offentlig debatt tilbake?

I Arkitektforbundet får vi ofte henvendelser om at arkitekter må være mer synlige i den offentlige debatten, og det er ikke en oppgave forbundet kan ta alene. Vi har behov for mange stemmer – fra de store firmaene, organisasjonene, akademia og enkeltarkitektene.

Vi må selvsagt tørre å stå for å forvalte vår forståelse av faget, uten å falle for fristelsen til å polarisere debatten ytterligere. Og vi må også være åpne for at samfunnet forventer noe annet av oss fremover, både når det gjelder måten vi praktiserer faget, men også våre oppfatninger om for eksempel estetikk og kvalitet.

For min del så er det viktig å arbeide med hvordan vi kan øke kunnskap om faget hos barn og unge.  I mange land er arkitekturhistorie og estetiske emner en del av pensum i både barne-, ungdoms – og videregående skoler. Å få mer om arkitektur inn i skolepensum, bør være et av våre strategisk mål. Både for oss som organisasjon og som fagpersoner, så kan det være viktigere og mer givende å bidra til å øke kunnskap om faget hos de yngste, enn å delta i debatter med Arkitekturopprøret så lenge den er på det nivået den er i dag.

Et annet tema er vår interne debatt. Vi har alt for lite kultur for det. Årsakene kan være flere, både vår faggruppes kutyme og tradisjoner og kanskje delvis at vi i Norge er kompromissøkende og ønsker å unngå diskusjoner som kan oppfattes som kritikk.

Ved de tilfellene hvor jeg har ytret meg offentlig eller deltatt i debatter, så har jeg stort sett mottatt positive tilbakemeldinger. Ved èn anledning ble jeg konfrontert på litt ubehagelig vis av en kollega og medlem. Vedkommende tok min inntreden i debatten veldig personlig, og konfronterte meg en tidlig morgen på Oslo S, mens jeg fortsatt prøvde å våkne til en ny dag. 

Et annet medlem har visst også meldt seg ut på grunn av mine ytringer i en offentlig debatt. Det tåler jeg greit, alle er selvfølgelig ikke enige i alle mine innspill og ytringer. Det er dessverre også en kjent hemmelighet i vår bransje at de heftigste faglige debattene oftest skjer under vennemiddager i private hjem, i trygge rammer og innenfor ens egen menighet. 

Derfor så handler dette også om å utvikle en debattkultur. Det må være mulig å ha en intern faglig diskusjon uten at meningsytringer blir tatt personlig. Vi må også erkjenne at en offentlig debatt krever et språk som er forståelig for flere enn oss arkitekter, og vi må ha en større vilje til selvransakelse.

Vårt mål må være å bedre vår anerkjennelse i samfunnet og utvikle faget videre. Her har arkitektskolene også et særskilt ansvar, for å utvikle en sunn kritikk- og debattkultur blant sine studenter.

En av hovedgrunnene til at Arkitektforbundet ønsket å gjennomføre omleggingen av tidsskriftene, var å legge bedre til rette for debatt. Det synes vi at vi har lykkes med. Mye av debatten foregår nå på arkitektur.no, og vi må bare sørge for at den ikke blir intern – men at også stemmer fra andre fagmiljø føler det naturlig å delta der.

Den 29. april skal vi diskutere dette temaet mer, i et arrangement i samarbeid med stiftelsen Fritt ord. Med overskriften «Hvorfor snakker ikke arkitekter» skal vi prøve å komme fram til hvordan arkitekter kan bli bedre til å diskutere vilkårene i sin egen bransje.

Les gjerne mer om debatten og deltagerne her.