Meninger / Debatt
Hva kan vi lære av et 100 år gammelt boligeksperiment?
Av Nina Berre, Eli Støa og Steffen Wellinger
Ikke planlegg byen til døde
Det aller beste med Lilleborg i Oslo er det som ikke ble bygget. Nabolaget viser oss hvorfor byens mellomrom må få puste – og hvorfor vi ikke må planlegge byene våre til døde.
Av Rikke Storvik Sjøhelle
Det aller beste med Lilleborg i Oslo er det som ikke ble bygget. Nabolaget viser oss hvorfor byens mellomrom må få puste – og hvorfor vi ikke må planlegge byene våre til døde.
Av Rikke Storvik Sjøhelle
Rikke Storvik Sjøhelle er sosiolog i Sweco Architects.
Foto: Michelle AarlahtFødt i 1997, vokste jeg opp med en verden i endring. Globalisering, Disney Channel, teknologi og klimakamp har preget min generasjon, som også er formet av kontraster: trygghet og velstand på den ene siden, kriser og polarisering på den andre.
Byene våre speiler tiden, samfunnet og menneskene som utvikler dem. Men klarer vi egentlig å skape bedre byer i dag enn før, når som vi har flere forskrifter, frokostseminarer og gode intensjoner, enn noen gang?
Jeg stilte meg dette spørsmålet da jeg besøkte Lilleborg, et nabolag en kollega av meg begynte å transformere det året jeg ble født. Lilleborg fabrikker, etablert i 1833, produserte såpe i over 100 år før industrien ble lagt med og bygningene gjort om til boliger. Arkitektene videreførte historien og la til urbane løsninger som byrom med vannspeil og torg, og lameller som skulle gi lysinnslipp. Visjonen var klar: et sosialt miljø, en lesbar byplan og et samlende torg.
Men fungerer det i dag? For å finne ut av det, snakket jeg med menneskene som bor der. Jeg har intervjuet beboere, og når jeg spør hva som gjør Lilleborg til Lilleborg, handler svarene overraskende lite om transformasjonsarkitekturen og mer om:
– Babycallen som rekker bort til Det Andre Teatret
– Vannspeilet på torget hvor barna bader nakne om sommeren
– Den flytende badstua i Akerselva
– Gressplassen naboene reddet fra nedbygging
– Følelsen av en øy i byen
På Lilleborg langs Akerselva i Oslo møtes nytt og gammelt.
Foto: Michelle Aarlaht
Artikkelforfatteren (t.h) på befaring med kollegaen som var med på transformasjonen/de første reguleringene av Lilleborg slik vi kjenner det i dag.
Foto: privatLilleborg lever fordi menneskene som bor der, har formet det etter egne behov. Naboer tok initiativ til å bygge en badstue, reddet gressletter fra å bli bygget ned og utnyttet plasser til sosiale møtepunkter.
Under pandemien ble lekeplassen et naturlig møtested – og fellesskapet vokste.
Som byarkitekten i Malmø, Finn Williams, sier: «Det er i byens sprekker at livet oppstår». Lilleborg er et levende bevis på at det er de uplanlagte mellomrommene som skaper liv.
Så kanskje er det nettopp det arkitektene ikke gjorde som er det beste med Lilleborg? Gressplenen de lot være, badstua de aldri planla og bylerretet folk fikk fylle med sitt eget.
Vi snakker mye om sosial bærekraft i dag, men har vi blitt bedre på å skape sosiale byer? Eller går vi oss vill i gode hensikter og detaljerte planer?
Det som gjør en by levende, er det uplanlagte, det uforutsigbare og overraskende. Lilleborg minner oss på at friheten til å forme sine egne omgivelser – og fellesskapet som oppstår i byens mellomrom – er verdifullt.
Kanskje vil frokostseminarene gi oss noe bedre om 10 år. Men én ting er sikkert: Livet i byen oppstår der planene slutter.
