Ingen unnskyldning

Jeg kan føle meg truffet som arkitekt, når jeg holder sjekklisten fra Arkitekturopprøret opp mot virkeligheten. Jeg ser eksemplene på at vi bygger hus som ikke klarer å definere menneskelig målestokk; vi lager hus som ikke passer til husene som var der fra før; vi skaper ikke sammenheng og innfører ofte en ny, sterkt diskutabel orden. Og, riktig nok, snakker vi ikke alltid på et språk som folk forstår eller som appellerer til folkelig fornuft med bruk av tradisjonell form.

Er det så klassisk arkitektur, som er den mest folkelige og forståelige måte å utforme bygninger på? Jeg tviler. Klassisk arkitektur, i tidenes ulike versjoner, er en kunnskapskrevende kode, en streng regelbundet systematikk, som det krever en del innsikt for å kunne avlese i sin underliggende helhet, men som velutført kanskje nok gir en form for orden og tryggheten som følger med den. 

Det klassiske har til forskjellige tider gjennom historien, blitt brukt som en slags nullstilling av en utartet arkitekturutvikling. Det finns mange eksempler på det, men ikke at arkitekturen på den måten er blitt mer åpen og folkelig, snarere brukes det klassiske til å stramme opp og gjøre makten tydelig. Derfor vil klassisk formspråk bevege seg mot §10 i programmet til AO: «En arkitektonisk elite som med sin organisasjonsmakt undertrykker tradisjonell estetikk».

Kanskje er det bare meg som leser «klassisk» inn i ønsket om «tradisjonell estetikk»? 

Kanskje vi arkitekter gjør oss dummere enn det vi er, og blir lokket på defensiven og diskuterer feil tema fordi vi prøver å riste fornærmelsen av oss. Ved å skjønne at kritikken går på uttrykk, ser vi at temaet handler om «å like». En rask scrolling gjennom eksemplene på hjemmesiden til AO, tilfører ingen dypere forklaring på innholdssiden i «tradisjonell estetikk»

Når jeg ser gjennom arkitekturopprørets eksempler, er jeg enig i 80 % av grøssene og enig i godt over 20% av hedersprisene. Poenget er bare at også Arkitekturopprøret gjør seg dummere enn det de egentlig er. Jeg tenker at de vet at 80% av det de misliker skyldes markedsstrukturer ­– godsnakkende eiendomsmeglere og strenge utvikleres yield-regnestykker, iberegnet urealistiske tomtepriser fra selgerne.

Resterende 20% skyldes udyktige arkitekter, som har permittert samvittigheten sin og bruker forskjellige verktøyer til å tenke for seg for ikke å slite seg ut for et dårlig honorar. Og kanskje disse arkitektene lurer seg selv? Kanskje de ikke bryr seg? Eller tror de at de lurer omverdenen – inntil de selv blir tatt ut til grøssing.

Arkitekturopprøret er populistisk i sin tilgang til arkitekturen og i sin lettvinte oppdeling av den arkitektur som bygges nå. De har hatt en misjon i å vise at arkitektur kan diskuteres. Ironisk nok ser det ut til at arkitekturen risikerer å bevege seg enda lengere vekk fra den «tradisjonelle estetikk» enn den er nå. Og vi arkitekter, blir hverken skyldfrie eller klokere av en defensiv argumentasjon om fravær av skjønnhet.

Det som blir definerende for arkitekturagendaen, som blir stilskapende og som vi arkitekter bør bruke kreftene på, er å skjønne og formgi i tråd med EUs taksonomi for bærekraftig økonomisk aktivitet. Den er siden første januar 2023 et faktum, og et vilkår som allerede er definerende for al slags byggeaktivitet i Norge og EU.

Særlig spennende blir det for Oslo, hvor det trengs 20-25 000 nye boliger i et tiårsperspektiv. Det betyr bærekraftig byggeri på flere millioner m2 pluss den infrastruktur som nødvendigvis følger med.

Det må være billig og samtidig leve opp til krav om oppfyllelse av de seks klima- og miljømål fra taksonomiordningen. Det blir ingen synsing her. Alt sammen skal kontrolleres og godkjennes av autoriserte revisorer og advokater, som er de nye spillerne på banen. Det blir gøy.

Derfor, glem Arkitekturopprøret, de kommer til å oppløses i eget raseri over arkitekturen som vil komme ut av taksonomien. Mens arkitektene, med leksehjelp fra advokater og revisorer, skal gjenfinne noe av den kreativitet som gjorde at vi ble arkitekter.

Alle brukbare hus blir stående, muligens rehabilitert, nye blir sammensatt av holdbare, brukte komponenter. Det blir bygg av elementer med enklest mulige struktur med landskapet og bygulvet som forbinder alt sammen.

Skjønnheten (eller estetikken)? Den kommer ut av seriøs anstrengelse med å skjønne mulighetene i den bærekraftige materialepaletten og sette sammen og formgi dette i sin helhet. 

Og det vanskelige målet er nå, som alltid, å få byggene til å bli bedre enn arkitektene selv.