Ja, Mosebach og Grønning, Hovinbyen MÅ vi snakke om!

Dreier sakte i ønsket retning 

Strategisk plan Hovinbyen kom i 2018 og er Oslo kommunes føringer og ambisjoner for en utvikling som startet på begynnelsen av 2000-tallet og som skal pågå minst til 2050. Vi ser allerede nå at planen var preget av sin tid.  

For det første har oppmerksomheten rundt klimatiltak og det å bygge videre på eksisterende bygningsmasse, vokst kraftig siden planen kom.

For det andre må det sies at planen har en form som ikke er bindende for aktørene som bygger og utvikler Hovinbyen – verken private eller offentlige.

For det tredje er det en del ambisjoner uten avklart gjennomføringsansvar. I strategien ligger det et ønske om områdevise løsninger for renovasjon- og avfallshåndtering, og det samme for energiløsninger.

Men er dette en oppgave for private aktører, eller er det kommunens ansvar? 

Det er ikke vanskelig å se at det burde vært annerledes, men vi opplever at den oppmerksomheten Hovinbyen nå får, sakte dreier i en ønsket retning.

Ikke særlig strategisk?

La oss bringe samtalen videre ved å gi noen konkrete innspill på Grønning og Mosebachs gode tanker: 

Strategisk plan Hovinbyen ble laget for å sette retning for utviklingen av et større område. Akser gjennom området som bygater med kollektivprioritet, Den grønne ringen og ambisjoner om å binde delområder sammen og utpekingen av tre bymessige tyngdepunkt, Økern, Bryn/Helsfyr og Breivoll, er strategiske grep for å skape struktur.

Basert på eksisterende kvaliteter skulle Hovinbyen ikke bare bli 8-10 transformerte delområder, men oppleves som noe som henger sammen. 

Strategisk plan er unødvendig?

Påstanden om at delområdene utvikler seg organisk på egne premisser er positivt feil. Hver dag jobber Oslo kommune med å sikre kvaliteter og ikke minst arealer som skal utvikles for å skape en by som henger sammen for fremtidens beboere.

Det er ikke vanskelig å være enig i at plansystemet i og rundt Hovinbyen er omfattende å orientere seg i, men det blir for lettvint å si at «vi får kvitte oss med planen». Et vesentlig grep i den strategiske planen er det såkalte forutsigbarhetsvedtaket. Finansiering av felles teknisk og grønn infrastruktur skal skje gjennom økonomiske bidrag fra grunneiere. Det er en svært viktig side ved Strategisk plan Hovinbyen.

Er Hovinbyen grønn byutvikling?

Ja, Hovinbyen kommer til å bli uendelig mye grønnere enn den var for 20 år siden. Men ett tre på en illustrasjonsplan blir ikke et opplevd stort tre før om 30 år. Trær i Slottsparken og på Bygdøy allé var også engang små og unnselige.  

Mye av kritikken mot Hovinbyen er basert på dagens situasjon, men vi må tørre å tenke langt utover det. Herlighetsverdier finnes ikke i Hovinbyen, men må jobbes frem. Åpningen av Hovinbekken fikk Oslo Bys arkitekturpris i 2023. 

Den grønne ringen skal tjene rekreative formål, men også tilby grønne snarveier som skal komplettere gang- og sykkelnett. Hvis du ser på et kart i den strategiske planen og går ut nå, seks år etter at planen ble vedtatt, ja, så sliter du med å finne den grønne ringen. Men hver dag jobber Oslo kommune med å sikre arealer for å få den realisert.

Utfordringen er at vi er avhengige av at i størrelsesorden 70 eiere med arealer inntil eller innenfor Den grønne ringen ønsker å utvikle sine eiendommer. Alternativet er omfattende offentlig ekspropriasjon av privat eiendom og det er en stund siden vi valgte oss et bystyre som ønsket noe slikt.  

Men ta en tur fra Teglverksdammen, over Valle Hovin, til Ulvenjordet og Østre Aker kirke – du er i det grønne hele veien.  

Ja, eksisterende næringer forsvinner og gir rom for ny byutvikling. Dette har flere sider. Næringsvirksomhet har på hele 2000-tallet vært i omstilling. Produksjon er flyttet til Asia, og mange virksomheter, f.eks. bruktbilmarkedet som fylte Ensjø, har flyttet til Internett.

Slike endringer kan man like og mislike, men transformasjonen av Hovinbyen går ikke fra dør til dør og ber næring flytte ut. Eiere vurderer økonomiske potensialer opp mot gevinstmuligheter ved å ta del i endringene. 

Er Hovinbyen fullspekket av verdifulle bygg og klenodier? Her tror vi en befaring i regi av BOBY kunne være et godt forslag. Inviter gjerne med Byantikvaren og snakk opp etterkrigstidens bebyggelse. Men du vil nok erkjenne at mye er lett bebyggelse med fundamentering og plassering på tomter som ikke så lett kan kombineres med ønskede bymessige vekstambisjoner. Men det finnes absolutt muligheter! 

Ja, deler av Hovinbyen rundt Økern, Ulven og Haraldrud er preget av tung trafikk. Hovinbyplanen var basert på at E6 Oslo Øst skulle komme på plass. Slik ser det ikke ut til å bli. Det gir oss nye, store utfordringer når det gjelder transport og mobilitet. Vi jobber med dem.  

Kvartalsstruktur – ja, det er uttrykt i Strategisk plan at indre bys form skulle videreføres. Nå bygges noe som er mer oppløst enn indre bys strenge – og lukkede! – struktur. Det er verd å drøfte hva slags kvaliteter strenge, lukkede kvartaler bidrar med i forhold til åpnere strukturer. Nå kan vi som byboere velge om vi vil gå i Lørenveien eller om vi vil stikke inn i en «bakgård» og oppleve livet der på min ferd. Kjør debatt! 

Nye T-banelinjer på tvers i Groruddalen og trikk langs aksene i Hovinbyen. Ja, det er langsiktige ambisjoner, dessverre eller heldigvis, har Fornebubanen foreløpig tatt alle penga fra Oslos bomring. Kjør debatt!

Hovinbyen – ingen snakkis 

Ja, mange skulle og kunne vært «lenger fremme i skoa» når det gjelder Hovinbyen. Debatten som går, tyder på at mange tror at så snart ting er detaljplanlagt så er det bygget. Men slik er det ikke.

Kommunen kan ikke bestemme når private aktører skal realisere sine prosjekter. Det gjør det krevende å dimensjonere og planlegge utbygging av næring, kultur, helse og utdanning. Derfor er innovasjonsprosjektet Hovinbyen sirkulære Oslo så viktig – et samarbeid mellom offentlig og private aktører for å se by-, kunnskaps- og næringsutvikling i tettere sammenheng enn før. 

Øverst på vår prioriteringsliste i Plan- og bygningsetaten står Hovinbyens mobilitets- og transportløsninger. Statlige aktørers rolle i dette kan ikke overvurderes. Dette er seig materie i møte med norsk distriktspolitikk, skrapte pengekasser og det stadig komfortable valget hver morgen; oppvarmet bil med musikk på høyttaler og herlige forventninger om parkeringsplass ved reisens slutt.