Ja nettopp: Slipp arkitektene fri!

Etter min erfaring er det bare i arkitekturens fagmiljøer vi i dag kan støte på en såpass primitiv og intellektuelt nedstrippet argumentasjon. Noen av oss, som står utenfor dette fagmiljøet, fester oss ved en uvanlig grad av upresis begrepsbruk, ikke sjelden ren svada.

Er det noe som preger dagens verden, må det være den vanhellige allianse mellom storkapitalen og den brutale arkitektur, som knuser natur og landskap fra Los Angeles i vest til Shanghai i øst og videre. Slik har den såkalte modernistiske arkitektur blitt skakkjørt, fra et opprinnelig sosialt budskap i starten. 

Fagmiljøets debattanter, inklusive Gisle Løkken, burde ha tilstrekkelig kontakt med virkeligheten til å innse at holdninger til arkitektur går fullstendig på tvers av politisk tilhørighet, i en jungel av skiftende allianser og holdninger.

Da jeg i sin tid skulle bygge hytte på Tromøya, spurte jeg meg for om det fantes en arkitekt i området som ville tegne i samsvar med lokal byggeskikk, i respekt for stedet og dets tydelige identitet. Det ble Terje Thorstensen, som bodde på øya, som var lokalpolitiker for SV, og som i en årrekke hadde kjempet som en løve mot borgerlige og sosialdemokratiske politikere som ville rasere Arendals ansikt.

Da Oslo bystyre vedtok å rive Karl Johan-kvartalet, inngikk SV og Høyre en sjelden allianse, mot Ap og Venstre, som stemte for å bygge mastodonter av type lamellblokk, inntil det hele ble stoppet av veto fra miljøvernministeren Helga Gitmark, en Senterparti-kvinne fra Sørlandet.

Slik har allianser og mesallianser i politikken gått på kryss og tvers utallige ganger, det klassiske mot det modernistiske, det tradisjonelle mot det brutale, bevaring mot vandalisering.

Et paradoks: SV er sammen med Rødt i lokalpolitikken oftest forsvarere av lokalt bygningsvern og tradisjonelle nabolag, mot den brutale arkitekturens herjinger, mens SV-arkitektene i det herskende fagmiljøet gjerne har vært modernister på sin hals. På den konservative side i politikken, for eksempel blant en del skribenter, kan man støte på en og annen tilhenger av det klassiske og tradisjonelle, mens der Høyre vinner makten lokalt, ikke minst i allianser med Frp og Ap, får storkapitalens kasser ofte breie seg uhemmet.

Brunskvettingen mot det klassiske slår tilbake på dem som skvetter. Modernismen har saktens sine egne svin på skogen. Selveste Le Corbusier prøvde seg på både fascismen og kommunismen i tur og orden. Under annen verdenskrig  opprettet Corbusier attpåtil kontor i Vichy, der de som samarbeidet med nazistene hadde sin marionetteregjering under den tyske okkupasjonen av Frankrike. Han prøvde å innynde seg hos dette regimet, om enn med beskjedent hell. Senere knyttet han seg til et omstridt institutt for rasehygiene, i et Paris som sto under direkte tysk kontroll. Alt dette er utførlig beskrevet i biografier av Francois Chaslin, Xavier de Jarcey og Marc Perelman, for dem som vil google.

De har kanskje ikke hørt så mye om dette på arkitekthøyskolene? Det er stort sett blitt fortiet.

At modernismens profet Le Corbusier kunne bli betatt av både fascismen og kommunismen, vil jeg tro var fordi begge disse tilsynelatende uforlikelige ideologier hadde visse trekk til felles: de satset begge på kollektive løsninger, som Corbusier elsket, og de utelukket brysom folkelig medbestemmelse, som kunne skapt kluss for hans planer.

Mussolinis stjernearkitekt Giuseppe Terragni var en av funkisens pionerer da han tegnet fascistenes hovedkvarter i Como, mens futuristenes lederskikkelse Filippo Marinetti med sin elleville dyrkelse av modernisme og ny teknikk var med Mussolini hele veien, like til krigsdeltakelse på Østfronten.

Slike tilhengere fikk Mussolini ikke minst fordi et av hans fremste mottoer var å modernisere nasjonen. Modernisme-pioneren og den berømte skyskraperarkitekten på Manhattan, Philip Johnson, var på sin side en ivrig amerikansk nazist, like til USAs inntreden i krigen mot Hitler satte en stopper for hans brune aktivitet. Johnsons engasjement var forståelig, ettersom den brutale arkitekturen på en perfekt måte uttrykker den rå makt, et velkjent motiv i fascismen.

På slutten av sin tid som president ville Donald Trump favorisere klassisk arkitektur. Det var lite overbevisende, for ham som selv hadde gjort seg bemerket med «Trump Tower» og annet brutalt byggeri.  

Det kan innvendes mot den brutale arkitekturen at den tråkker på naturen og landskapet, og den fortrenger hva som ble bygd av småkårsfolk og utkantfolk. Den radikale samfunnstenkeren Ivan Illich påpekte i sitt skrift om menneskenes forhold til sine boliger: «I løpet av den siste menneskealderen, nesten over alt i verden, har lokalsamfunnene med overveldende maktmidler blitt fraranet sin stedegne form for bosetting» (Ivan Illich: Dwelling. 1984).

Rundt om i det globale sør vedtas i dag erklæringer mot utarmingen av de nasjonale og lokale bygningskulturer. Det blir reagert mot en ødeleggelse av menneskehetens felles arv fordi alt kjøres i det samme spor. Byggekunsten blir særskilt utarmet, fordi de tidligere variasjoner kulturene i mellom blir valset ned av den samme ensporede modell med det samme formspråk etter den  vestlige storindustris mønster, i en form for nykolonialisme, påpekes det. (Se f.eks.: Pune Declaration on the state of architecture in India, Pune, Maharashtra, 2020).

Gisle Løkken vil få støtte av mange kolleger for at en tilbakevending til de klassiske søyler ikke nødvendigvis er en vinner. Jeg har for min del tro på det som er blitt kalt «tradisjonell estetikk», i betydningen slike former og utsmykninger som har vært foretrukket av høy og lav i ulike varianter gjennom menneskehetens historie og som ble skjøvet til side ved modernismens gjennombrudd. Den mest begavede utøver av dette i vår tid har muligens vært britisk-østerrikske Christopher Alexander, selv en betydelig arkitekt, med en start i livet som barneflyktning fra Hitler, en nådeløs kritiker av den brutale arkitektur og samtidig en pioner innen datateknologien, blant annet med en nøkkelrolle bak utviklingen av Wikipedia.

Hundre års drøvtygging på modernisme og brutalisme utgjør unntaket gjennom et par tusen års arkitekturhistorie. Det spørs om jeg vil få oppleve en frigjøring fra det i min tid. Pengemakta rår, med arkitekter som ærendsveiner, villige eller nødtvungne.