Jeg vet ikke hvordan jeg skal argumentere mot deg, men du er barnslig og slem

Tolv kjennetegn på en utbredt, avmektig hersketeknikk i arkitekturdebatten – og mange andre debatter.

Av Kjetil Rolness

Tolv kjennetegn på en utbredt, avmektig hersketeknikk i arkitekturdebatten – og mange andre debatter.

Av Kjetil Rolness

Kjetil Rolness er sosiolog og debattant.

Foto: Kjell Ruben

En arkitekt – som interessant nok ikke gir seg til kjenne som arkitekt – har skrevet en statusoppdatering på Arkitekturopprørets Facebook-side, adressert direkte til opprørets talsmann Saher Sourouri. Dette innlegget kan man lære noe av. Men dog ikke på den måten som avsenderen har tenkt. Slik lyder hjertesukket til Mette So Yun Sørensen:

«Hei Saher Sourouri. Nå har jeg lest noen av dine innlegg her på gruppa. Det meste er kritikk av arkitektur du ikke liker. Det er naturligvis helt greit at du påpeker at du ikke liker noe. Det jeg ikke forstår er retorikken du bruker. Reaksjonene i kommentarfeltet tilsier at det tiltaler publikumet ditt, men det er lite konstruktivt og gir lite rom for en saklig diskusjon. Det bærer mer preg av skittkasting og angrep på kontor (og av og til enkeltpersoner) som tilhører sandkassa. Jeg forstår at du vil ha frem poeng og stille spørsmål til dagens arkitektur, men jeg forstår absolutt ikke din/deres fremgangsmåte. Det gjør det vanskelig for arkitekter og andre fagfolk å ta dere seriøst, selv om man godt kan være enige i noe av kritikken arkitekturoppgjøret gir. Er dette virkelig den måten du og dere tror vi oppnår økt kvalitet i byggene, byrommene og byene våre?»

Sourouri svarer godt for seg på tråden. Han ber arkitekter slutte å være hårsåre, lære av andre yrkesgrupper som får langt kraftigere kritikk, og la «folk flest», altså brukere (eller ofre for!) av arkitekters arbeid, få bruke sitt eget språk, inkludert harde og store ord om stadig styggere og verre arkitektur. De har faktisk vist seg å virke.

Tiltredes. Det er liten tvil om at Arkitekturopprøret faktisk har blitt tatt mer seriøst og fått stadig større gjennomslag de senere årene.

Men jeg kunne tenke meg å supplere med en liten retorisk analyse – eller diagnose – av den type innlegg som Sørensen har skrevet. Jeg kjenner nemlig igjen denne formen for anklage fra mange andre debatter på Facebook, om helt andre emner (som for eksempel innvandring og likestilling). Her er dens generelle kjennetegn:

1. Den kommer fra aktører som har blitt skarpt og saklig kritisert av anklagede, men som selv ikke evner – eller gidder – å svare med saklige motargumenter.

2. Den handler alltid om «retorikken», og ikke innholdet i kritikken.

3. Den er generell og uspesifikk i sin anklage, uten eksempler på de påtalte overtrampene (i dette tilfelle: skittkasting og personangrep). Og spør man om eksempler, får man aldri konkrete svar.

4. Den framstiller retoriske virkemidler med lang og stolt tradisjon i vår kulturkrets (spissformuleringer, hyperbol, sarkasme, satire, ironi) som noe utillatelig, ufint og usaklig. Når de egentlig bare er uærbødige.

5. Den kommer ofte fra folk som gjerne bruker lignende retorikk selv, og som aldri har noen problemer med skittkasting og personangrep når den brukes av folk de selv enige med, mot de man er uenig med.

6. Den avleder fullstendig fra problemene som er under debatt, samtidig som den anklager kritikeren for å ødelegge debatten.

7. Den er en måte å si: Jeg liker ikke meningene dine, og skulle ønsker jeg greide å forklare hvorfor.

8. Den usynliggjør anklagerens egne meninger, interesser og posisjon.

9. Den er ment å få kritikeren til å skamme seg over hensynsløs oppførsel mot andre, når vedkommende bare har bedrevet … kritikk.

10. Den framstiller kritikeren som en barnslig og slem person, og en selv som en konstruktiv og seriøs person.

11. Den kan således betraktes som en blanding av moralposering og hersketeknikk. Den siste og slappeste i verktøykassa.

12. Den er et rop om argumentasjonsfaglig hjelp.

Og i dette tilfelle kommer anklagen altså fra en person som selv ikke ønsker å stå fram som det hun er: Et medlem av yrkesgruppen under kritikk, arkitektene. I tillegg ansatt hos A-lab, et arkitektkontor som AO ofte har kritisert, og som har tegnet noen av de mest sjelløse byggene i Norge i nyere tid, blant annet:

- Barcode i Oslo (overordnet koordinerende rolle)

- Equinor på Fornebu

- The Carve (bygg i Barcode)

- Helsfyr Puls (kontorbygg)

- Hammerfest Kulturhus

- Quality Hotel Harstad

På A-labs hjemmeside finnes et foto av sistnevnte «berikelse» av min hjemby. Slik blir det presentert:

«The new iconic building in Northern Norway’s cultural capital will be situated as if it was laying in the fjord. It will stand out in the fjord landscape and be visible from many perspectives».

Ja, det er akkurat det som er problemet. Man tilpasser og underordner seg ikke. Selv ikke der sjøen og naturen spiller hovedrollen. Man stikker seg ut og breier seg – på en kald, intetsigende og avvisende måte.

Legg også merke til den eldre havnebygningen nede til venstre. Et av utallige eksempler på at selv de mest unnselige, uambisiøse byggene fra fortiden (før 1920), er vakrere enn nye «ikoniske landemerker», hauset opp av poetisk selvskryt og priser utdelt av kolleger.

I Aftenposten tidligere i år skrev jeg om hvordan våre kystbyer tillater utbyggere å reise en mur mot havet. En form for selvskading og stedsavvikling det er vanskelig å fatte. Og som man må ha lov til å kritisere, også ved å nevne de medskyldige arkitektkontorene. Føler de seg dermed «angrepet», er det ikke synd i dem. De står fritt til å forsvare seg.

Ellers vil jeg bare legge til: Debattanten Saher Sourouri er en argumentativ og sivilisatorisk lysfontene i forhold til de arrogante forsøkene på utdefinering han og Arkitekturopprøret er blitt møtt med i flere år fra laugsrepresentanter som virker ukjent med hvordan vanlig offentlig debatt foregår.

I tillegg har han humor – en evne og en egenskap som hittil ikke er blitt observert blant den avarten av homo sapiens som kaller seg arkitekter.