Kanskje kan vi begynne å diskutere etisk-estetisk substans i arkitekturen?

Uansett hvordan vi snur på saker og ting er det i vårt pluralistiske samfunn ikke mulig å definere et regelverk for estetikk og arkitektur.

Av Gisle Løkken

Uansett hvordan vi snur på saker og ting er det i vårt pluralistiske samfunn ikke mulig å definere et regelverk for estetikk og arkitektur.

Av Gisle Løkken

Gisle Løkken er sivilarkitekt MNAL i 70°N arkitektur og stipendiat ved Institutt for arkitektur og planlegging, NTNU.

Foto: privat

Det er lovende at Amund Rolfsen og Bård Sørdal Grasbekk har fulgt opp med kloke refleksjoner etter min innledning om det åpenbare dilemmaet; at uansett hvordan vi snur på saker og ting er det i vårt pluralistiske samfunn ikke mulig å definere et regelverk for estetikk (visuelle kvaliteter) og arkitektur. Og, videre om det da er riktig at vi har lovparagrafer som i praksis bygger på en slik forutsetning.

Heldigvis er det verken mulig eller ønskelig med en slik determinisme – noe som er forstått og påpekt gjentagende i historien – gjennom alt fra Henri Lefebvres teori om différence som en forutsetning for et samfunn – til Jane Jacobs’ postulat om at ikke én metode eller ett arkitektonisk utrykk er riktig for en god by; jo større variasjon desto bedre.

Med andre ord må vi tillate en samtale om hvem selve ideen om homogenisering og ensretting tjener mest. I sin rykende ferske bok, Byen, livet – og det romlige dispositiv skriver John Pløger at planer, lovverk og veiledere er ment å disiplinere både vår forståelse og bruk av byens rom og arkitektur. Følgelig tjener dette et mer eller mindre definert og (u)tydelig system med et påfølgende demokratisk underskudd – eller snarere demokratisk fravær.

Både arkitekturen og byen må derfor skapes med et annet utgangspunkt, som er hele det komplekse mangfold samfunnet og alt annet består av. Da er selvsagt det estetiske viktig, forstått som den samlede kroppslige og sanselige erfaring av omgivelsene.

Men også mange andre ting blir viktige, som hvordan byene og det bygde blir elementer i en fremtidig overlevelsesøkologi. Det interessante er at konseptet estetikk da selvsagt vil forandre seg og få nytt innhold og betydning – slik det alltid har gjort og slik det må gjøre for å overleve – som en etisk–estetisk forståelse inspirert av f.eks. Félix Guattari og Arne Næss.

La oss derfor ikke late som om §29-2 har substans eller koherens – fordi vi vet at samfunnet er for komplekst – og fordi vi med samme begrunnelse ikke ønsker et system for sosial og estetisk disiplinering, men et system som tillater mangfold og nødvendig eksperiment.

Jeg tror de fleste arkitekter vil være enige i det, så da kan vi heller diskutere hvordan det best gjøres, som uansett må være etter metoder som styrker faget og demokratiet.