KI er ideelt for arkitekturopprøret

Nye og gamle eliter

Det finnes selvsagt også en annen vei. En av grunnsteinene til modernismen har vært Adolf Loos' berømte motto: Ornamentet er en forbrytelse. Nå som ornamentering ikke lenger krever billig arbeidskraft, kun material og energi, er et ornament i beste fall en forseelse.

Mens Frank Lloyd Wright fortsatt brukte ekte ornamenter erstattet seinere modernister som Louis Kahn ornamentene med synlige overganger mellom konstruksjoner og detaljerte konstruksjoner. Kunstig intelligens kan brukes til å lage begge. Vi har jo allerede sett økt ornamentering av fasadeplater og lignende i lang tid.

Nye eliter har alltid ønsket å overta de gamle elitenes statussymboler. Etter et kort eksperiment med revolusjonsarkitektur begynte til og med de russiske bolsjevikene å bygge kopier av tsartidens palasser. Det tok heller ikke lang tid før etterkommere av liveide bønder begynte å bygge kopier av europeiske slott i USA.

Ny teknologi gir alltid muligheter til å lage billige kopier av ting som tidligere har vært dyre. Dermed har vi i dag McMansions, store setertun ved slalomanlegg, for ikke å snakke om alpehus. Når det som har hatt prestisje blir allemannseie, begynner de resurssterke å søke nye måter å vise sin status på.

Etter at fargerike stoff og glansende knapper ble billige utviklet eliten i Japan teseremoni-estetikken, der man kledde seg i jordfargede klær, og bygde elegante minimalistiske hus. I Europa ble etterkommere av vikinghøvdinger og røverbaroner gentlemen, som tok av seg hatten og kledde seg i svart og hvitt. 

KI og dystopi

Første gang jeg hørte om et program som lager planløsninger var tidlig på 1990-tallet. I dag er disse programmene hyllevare. Mer og mer av det arkitekten gjør kan hjelpes av mer eller mindre intelligent software. I prinsippet kan snart enhver arkitekt drive et enmanns kontor, som gjør jobben til et stort kontor. Situasjonen blir som ved DAK-tegningens innmarsj. Min første sjef konstaterte at vi to produserte like mye som hennes kontor hadde gjort noen år tidligere med ti medarbeidere.

I en dokumentar om Tadao Andos kontor sto unge arkitektspirer i rekke og rad, og viste frem små modeller de hadde laget som løsning til et nytt oppdrag. Den store mesteren tok en rask titt på modellene for så å velge tre av dem til videre bearbeiding. Denne noe dystopiske virkeligheten mister sin dystopi når arkitekten kun velger forslag laget av KI, på samme måte som man velger forslag laget av Photoshop. 

Det muligens mest dystopiske fremtidsbildet er det offentlige som bruker KI til å vurdere byggesøknader, laget av KI. Politikere på lokal og nasjonal plan trenger bare å gi retningslinjer på hva som oppfyller kravene, mens arkitektens KI kommer opp med løsninger. I Singapore har man allerede brukt noe lignende en god stund.