Meninger / Debatt
Hvorfor benyttes ikke mer stein som konstruktivt materiale i Norge?
Av Espen Vatn
Kjærlighetskarusellen – positive til vern gjennom bruk
Et tilsvar til Heggertveit og Stokke fra Byantikvaren og Oslo Kommunes Kunstsamling om pissoaret og kunstverket «Kjærlighetskarusellen».
Av Eivind Torkjelsson og Ole Slyngstadli
Et tilsvar til Heggertveit og Stokke fra Byantikvaren og Oslo Kommunes Kunstsamling om pissoaret og kunstverket «Kjærlighetskarusellen».
Av Eivind Torkjelsson og Ole Slyngstadli
Kjært pissoar, mange navn: Ved Fagerborg kirke finner du «Kjærlighetskaruesellen», «Lykkehjulet» og «Den runde tønne».
Foto: Torgeir Holljen ThonPissoaret i Stensparken ble tegnet av Oslo Byarkitektkontor i 1935 (under ledelse av Harald Aars) og oppført i 1937. Det frittstående urinalet er oppført i armert betong i funksjonalistisk formspråk. Pissoaret i Stensparken har en markant utforming til tross for sin diskrete funksjon. Som frittstående urinal for menn, er det ett av få bevarte i sitt slag.
Foruten å fylle en praktisk funksjon, er det et representativt eksempel på 1930-tallets karakteristiske funksjonalistiske arkitektur. Sammenlignet med forgjengerne, de ofte rikt dekorerte støpejernsurinalene, representerer pissoaret i Stensparken et formmessig brudd. Det er det eldste av de tre gjenværende frittstående pissoarer i betong og det ble fredet 28.04.2009 med hjemmel i lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 § 15 og § 19 jf. § 22.
Oppføringen av pissoaret i Stensparken var vannverkssjefens intensjon å få bukt med såkalt lyssky virksomhet ved å plassere pissoaret lett synlig i åpent landskap, samt å heve skjermveggene opp fra bakken slik at man kunne se bena på folk inne i båsene.
Pissoaret i Stensparken, kjent under kallenavn som «Kjærlighetskarusellen», «Lykkehjulet» og «Den runde tønne», ble likevel et velkjent møtested for homofile menn på midten av 1900-tallet. Slik vitner pissoaret om samfunnets syn på homofile i en tid da homofile måtte holde sin legning skjult av frykt for straffeforfølgelse.
Offentlige avtreder hadde dermed betydning som utgangspunkt for sosial nettverksdannelse. Dette har vært en av flere forutsetninger for framveksten av en organisert homofilibevegelse.
I denne sammenhengen har bygningen både symbolverdi og kulturhistorisk verdi.
Formålet med fredningen er å bevare pissoaret i Stensparken som et sanitærhistorisk viktig eksempel på storbyens ivaretakelse av ett av dagliglivets mest trivielle behov. Videre skal fredningen sikre bygningens arkitekturhistoriske verdi som et karakteristisk eksempel på 1930-tallets funksjonalistiske formgiving.
Kunstverket
Verket «Kjærlighetskarusellen» av Per Barclay er et konseptuelt kunstverk som tar utgangspunkt i det fredede kulturminnet og belyser urinalet både fysisk og metaforisk. Og som nettopp inviterer til debatten som Espen Robstad Heggertveit og Eirik Mikal Stokke biter på.
Et konseptverk er i prinsippet først fullendt når prosjektet er gjennomført demontert og, i dette tilfellet, der urinalet til Harald Aars er tilbakeført til funksjonell stand, og kun dokumentasjonen og ideen til kunstverket gjenstår. Så kunstneren og vi har akkurat samme syn som forfatterne Heggertveit og Stokke.
Oslo Kommunes Kunstsamling har løftet et forsømt og forfallspreget og utsatt fredet anlegg til et midlertidig konseptuelt kunstverk. Hva er redusert? Anlegget var stengt, og vil forbli stengt til det eventuelt får avklart vann og avløp og Bymiljøetaten gis midler og budsjettvedtak til å igangsette et prosjekt som vil være ekstremt kostbart.
I mellomtiden har vi «reddet» anleggets veggliv og tak og sørget for å stoppe forvitring, fukt og frostsprenging – i tett samarbeid med Bymiljøetaten og Byantikvar.
Byantikvaren er absolutt positiv til vern gjennom bruk, og til å opprettholde opprinnelig funksjon som pissoar. Vi ser imidlertid at det er snakk om det muliges kunst økonomisk, der man har finansiering for det konseptuelle verket, men at en gjenetablering av opprinnelig funksjon som pissoar har vist seg svært kostnadskrevende på grunn av graving og tilrettelegging av vann og avløp, samt et fremtidig vedlikehold.
Konstruksjonen er imidlertid sikret og vi håper at også bruk kan løses på sikt.
Det er som kjent enkelt å kritisere. Oslo Kommunes Kunstsamling har etter et privat initiativ fra en kunstner veldig raskt fått gjennomført en redningsaksjon og fått god hjelp av alle vi har spurt. Hvis det ikke var et kunstverk kunne vi naturlig nok ikke ha initiert dette, det er kunst vi jobber med. Vi har en innkjøpskomite som beslutter om vi skal kjøpe inn kunst og kunstnere, og dette initiativet er behandlet på lik linje med andre.
Vi ikke bare forutså denne debatten, vi ønsker den velkommen – det er nettopp det verket handler om, aktuell når det gjelder vern og bruk av kulturminner. OKK og BYA ønsker ikke å klandre noen eller peke finger fordi vi vet hvor vanskelig og potensielt kostbart dette prosjektet vil bli og forvalter av anlegget, Bymiljøetaten, er helt avhengig av budsjettvedtak og tildelte midler, som vi ikke har noen forutsetning for å mene noe om de har tIlgang til.
Vi ønsker kun å introdusere et nytt temporært verk i byens samling som debatterer disse problemstillingene.
Per Barclays verk setter, akkurat som Heggertveit og Stokke, et kritisk lys på kommunens forvaltning av et fredet anlegg. Verket er demontert, men kan bli re-montert ved anledning.
Det ideelle, slik vi ser det, hadde vært om anlegget var i drift i sommerhalvåret og stengt med verket til Barclay i vinterhalvåret når det ikke er mulig med rennende vann, men vi er klar over at dette er driftsmessig utfordrende, for å si det mildt.
