Kunstig intelligens blir ikke som du tror

Samtidig er det vanskelig å forutsi hvor mange steder og situasjoner vi kan få bruk for kunstig intelligens. I skrivende stund betaler mange bedrifter allerede betydelige summer for å være produkttestere for store amerikanske selskaper. Her utforskes fullskala integrasjoner av språkmodeller med tilgang til hele bedriftens sky og dokumentsystem.

I frykten for å bli forbigått av konkurransen er det kanskje lett å miste hodet. Da er det muligens nyttig med mer tradisjonelle verktøy for å hjelpe oss å navigere. I 1999 lagde en smarting ved navn Dave Snowden (ikke til å forveksles med en annen kjent Snowden fra USA) nettopp et sånt verktøy. Det fikk navnet Cynefin.

Snowdens idé baserte seg på at vi som enkeltpersoner, eller for den saks skyld arkitektbedrifter, befinner oss i én av fem litt abstrakte områder når vi møter et nytt problem. Hvert område, mente Snowden, var deretter smart å kunne gjenkjenne og forstå, fordi navigering i disse, krevde alle unike og bestemte handlinger for å lykkes.

Snowden beskrev de fem områdene (eller situasjonene) med følgende merkelapper: «tydelige», «kompliserte», «komplekse», «kaotiske» og «forvirrende». La oss se litt kort på de første fire.

Tydelige situasjoner omhandler problemer det er relativt lett å løse. Det kjennetegnes ofte av at vi allerede har løst lignende problemer før. Litt som å tegne et nytt hus for en tidligere kunde. Her finnes det allerede gode regler for «beste praksis», og vi besitter kanskje alt vi trenger internt i bedriften.

Kompliserte problemer og situasjoner inneholder derimot ukjente problemstillinger som vi fremdeles kan få øye på og kjenne til. Det kan være et nytt og stort prosjekt, med typologi, omfang og krav vi ikke har arbeidet med før. Her må vi gjøre nye analyser, innhente ekspertise og ofte nøye oss med «god (nok) praksis» – hvert fall på vårt første forsøk.

Tredje situasjon er, ifølge Snowden, komplekse problemer. Her vet vi at det finnes ukjente problemstillinger innbakt i problemet, som vi enda ikke plukker opp – såkalte «ukjente ukjente». Hva som faller inn i denne kategorien vil være avhengig av din og din bedrifts erfaring, men for en ung arkitekt kan dette for eksempel være å starte et nytt arkitektkontor. Årsak og virkning blir her kun meningsfylt i ettertid, og det finnes heller ingen «riktige svar».

Til slutt har vi det kaotiske området. Her er både terreng, årsaker og virkninger helt ukjent. I denne situasjonen oppfattes alt så forvirrende at vi ikke egentlig har tid til å vente på en kunnskapsbasert respons. Målet er å ikke forbli i «freeze». «Fight or flight» er begge bedre alternativer for å begynne en konstruktiv prosess. Det er altså ikke en leders jobb å utforske mønstre, men å handle øyeblikkelig for å «stoppe blødningen». Handlingen etablerer en orden og gir mer oversikt, som deretter peker ut nye spørsmål og arbeidsområder der det kan finnes mer stabilitet. Responsen bør til slutt ta deg eller bedriften din opp fra det kaotiske- og inn i det komplekse terrenget.

Er vi flinke til å reagere riktig og fortsette læringsprosessen, flytter vi oss altså fra situasjonen som først var kaotisk, og sakte men sikkert opp i det komplekse, deretter det kompliserte og til slutt inn i det tydelige terrenget.

For mange er i dag inntreden av kunstig intelligens en øvelse i å takle det kaotiske og kanskje særlig det komplekse. Diskursen omkring kunstig intelligens innenfor arkitekturbransjen handler ofte om fiktive bygninger, som i sin helhet genereres av datamaskiner. Vi diskuterer ofte hvordan et bilde, produsert av en bildemodell som Midjourney, har en fasade som ikke kan gå opp i plan, eller hvordan resultatet kanskje er pent, men identitetsløst og uten hensyn til kontekst.

Her oppfatter vi at diskusjonen er unødvendig snever og ikke tar innover seg det større bildet. Kunstig intelligens tar i dag form som forskjellige verktøy og hjelpemidler, som hver for seg vil hjelpe arkitekten med et bredt sett av oppgaver - både gamle og nye. Utviklingen har foregått i mange tiår og vil fortsette med og uten spektakulære historier og høylytte forventninger.

Det vanskeligste å forstå med kunstig intelligens er først og fremst hvor generell teknologien er. Det farligste er antageligvis teknologiens overbevisende objektivitet. Her må vi kontinuerlig vokte oss kritisk. Vi skal ikke bruke tid på å diskutere utfordringene denne gang (og det er mange), men vi kan ikke unngå å anerkjenne at disse fordrer at vi som arkitekter følger med i timen.

Potensialet som kan låses opp med kunstig intelligens omhandler mer enn kvalitet og effektivitet. Samtidig må vi vedgå at det er raskere å flytte en vegg 100 mm i et 3D-program enn på en håndtegning. Det er raskere å søke opp en referanse på internett enn å slå den opp i en bok. Like fullt blir det i fremtiden raskere å kunne si “sett opp et prosjekt med en geolokalisert terrengmodell av Filipstad med omliggende bebyggelse i NTM-projeksjon” – heller enn å måtte søke opp et terreng fra en kommunal kartdatabase og importere det manuelt.

Kunstig intelligens virker å bli en «co-pilot, ikke en autopilot». Versjoner av teknologien vil altså «sitte ved siden av oss» og hjelpe oss jobbe annerledes. Den vil ikke produsere ferdige bygg for deg, men gi tilgang til innsikt og verktøy som hjelper oss å bedre forstå og løse de mangfoldige utfordringene vi står overfor mellom idé, behov, rammer og virkelighet.

Over tid vil en KI-rådgiver kunne integreres i programvaren vi bruker til å prosjektere. Den vil raskt kunne analysere tilgjengelig data i et pågående prosjekt, foreslå tiltak som gir lavere klimagassutslipp, eller varsle deg med nye anbefalinger når en endring gjør at et rom ikke overholder dagslyskrav. Kunstig intelligens vil også åpne mulighetene for økt bruk av naturlig språk i interaksjon med datamaskiner. Her vil du kunne utvide arbeidsflyten i BIM ved å spørre maskinen om den raskt kan «Gi et prisestimat på en bærekonstruksjon i limtre versus stål og betong».

Bildemodeller kan samtidig være fine for å teste ut eller generere alternative idéer, spesielt når de kobles opp mot tegninger eller modeller. Her vil du kunne teksturere eller visualisere dine egne prosjekter ved hjelp av naturlig språk fremfor å manøvrere i mapper for å finne en tekstur som ikke helt går opp i søm eller tiltenkt farge. Veien fra arkitektens intensjon til et delbart medium blir derfor kortere, og ikke minst raskere. Hastighet er et stort gode for utforskning, selv om det over tid kan kreve mer faglig integritet og større evne til å stille de viktigste spørsmålene.

Kunstig intelligens har, som DAK eller BIM, heller ikke kommet for å ta livet av håndtegningen en gang for alle. KI vil gi muligheten til å interagere med håndtegningen på en ny måte. Den vil kunne lese håndtegninger og sette opp en 3D-modell for deg, eller legge på et lag som gjør din håndtegning om til et sol-/skyggediagram.

Der BIM gir oss muligheten til å samle all data om et prosjekt i én modell, gir kunstig intelligens oss deretter muligheten til å interagere med denne dataen uten å måtte kode egne scripts eller eksportere skjemaer for bearbeiding i annen programvare.

I en mer kompleks hverdag er verktøy som kan bryte ned kompleksiteten og gi deg en oversiktlig tilbakemelding verdifull, særlig hvis den kommer på riktig tid i arbeidsflyten. Det er også her kunstig intelligens vil skinne – ikke til å generere et bilde av et fantasislott på Hardangervidda satt sammen av uttrykket til Zaha Hadid og Alvar Aalto.

Over tid vil kunstig intelligens belønne arkitektbedrifter som forstår betydningen av digital transformasjon i bred forstand. Digitalisering og standardisering av prosjekter vil kunne gi oversikt over mønstre på tvers av prosjekter, gjennom mange år, og deres tilknytning til investeringer og øvrig ressursbruk i bedriften. I konkurransen om å utøve vårt kreative samfunnsansvar ligger det også mange mer dagligdagse oppgaver på bedriftsnivå. Effektivisering av disse åpner opp for å vie mer fokus på de største driverne av lønnsomhet, kollegial trivsel og kundetilfredshet.

For bedrifter som forstår verdien av egen data – både det som er tilgjengelig og det som genereres – skapes også muligheter for ny innsikt i prosesser som kan være viktige for utformingen av bedre prosjekter og innhenting av nye kunder. Kunstig intelligens vil bli en sentral brikke i økosystemet av ny teknologi som inntar byggebransjen (f. eks. brukersensorikk, 3D-scanning, digital fabrikasjon og FDV- og styringsoptimalisering).

Arkitekter som har oversikt og kan sammenstille og analysere data opp mot konkrete løsninger i dette økosystemet, i samspill med andre aktører, vil sannsynligvis også kunne tilby nye tjenester og innovative prosesser. Her oppstår for eksempel spennende muligheter for ytelsesleveranser på bygg, kanskje særlig i kombinasjon med helsedata som enda ligger foran byggebransjen i egnethet for KI-utnyttelse.

Når vi ser framover er det betydelig potensial for bedrifter som utnytter KI i en bred forstand.

Det kan handle om alt fra å løfte effektiviteten av repeterende prosesser, til å utvide mulighetsrommet og fantasien for å skape mer bærekraftig og varig arkitektur. Vi har samtidig pekt på at teknologien vil kunne påvirke de små prosessene i en arkitektbedrift som ikke umiddelbart omhandler prosjekteringen. Det kan være lett å avse hvordan koordinering, opplæring- og kompetanseoverføring, markedsføring, økonomistyring og andre mer organisatoriske oppgaver skaper rammer for intern effektivitet.

God forståelse av egen data, samt skalerbar infrastruktur for smart utnyttelse (både gjennom andre sine verktøy og egne modeller) vil sakte men sikkert utvide mulighetsrommet og kvaliteten på våre prosesser. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at denne framtiden krever kritisk og kontinuerlig diskusjon rundt etiske betraktninger. Over tid vil dette trolig bli mer relevant i våre arkitektoniske sammenhenger. Chat-GPT sine poetiske evner, og Midjourney sine kreative illusjoner er tross alt et direkte resultat av utdaterte åndsverkslover og ren utnyttelse av andre menneskers arbeid.

Så lenge arkitektur forblir menneskelig, vil det sosiale være kontaktflaten som utløser kreativ gnist og mening. De store utfordringene og mulighetene er på samfunnsnivå både kaotiske, komplekse og delvis kompliserte. Dave Snowden har klare anbefalinger.

De fordrer at vi som arkitekter henger fremoverlent og edruelig med i svingene. Det skal vi få til.