Meninger / Debatt
Oslos autoritære byutvikling i høyden
Av Anders Moen Hagalisletto
La oss ikke gjøre Bergen til en kopi av Trumps estetikk
Det er flåsete å koble sammen Arkitekturopprøret med Donald Trump, men det er interessant å merke seg hvordan klassisk arkitektur er blitt en kampsak for autoritære skikkelser over hele verden.
Av Nancy Jøssang
Det er flåsete å koble sammen Arkitekturopprøret med Donald Trump, men det er interessant å merke seg hvordan klassisk arkitektur er blitt en kampsak for autoritære skikkelser over hele verden.
Av Nancy Jøssang
Nancy Jøssang, daglig leder og partner i Opus.
Foto: Opus«Architecture should speak of its time and place, but yearn for timelessness». Frank Gehrys ord fanger dilemmaet vi står overfor i norsk arkitektur: Skal vi bygge for samtiden, eller la arkitekturen speile en nostalgi for fortiden?
Når norske byer møter krav om fornyelse, møter vi også et økende krav om å definere en «riktig» stilretning – gjerne med et klassisk preg. Bevegelsen Arkitekturopprøret har fått med seg mange som mener at moderne arkitektur er kald, grå og sjelløs, og som ønsker at vi skal vende tilbake til antikke og renessanse-inspirerte trekk.
Vi er mange, også i bransjen, som deler mye av frustrasjonen til de som står bak Arkitekturopprøret. Men vi tror at svaret er mer komplisert. Dragningen mot klassisk estetikk ser vi i mange land. I USA er dette blitt en politisk sak: Donald Trump signerte i sin presidentperiode ordren «Making Federal Buildings Beautiful Again», som krevde klassisk stil i offentlige bygg.
Med muligheten for at han igjen kan bli president, blir spørsmålet aktuelt på ny: Skal vi i Bergen også låse oss fast til én stil, diktert av politiske strømninger?
Arkitekturopprøret gir en stemme til de som mener at moderne bygg mangler både farger og menneskelighet. Det er lett å forstå denne reaksjonen når bygninger, i sin funksjonelle utforming, ofte virker fremmedgjørende. Mange av dagens bygg kan oppleves som kalde og lite menneskevennlige, og det er rimelig at folk reagerer på en arkitektur som kan virke distansert fra omgivelsene sine.
Men det er samtidig grunn til bekymring hvis løsningen kun blir en tilbaketrekning til én estetisk retning. Bygninger som Media City Bergen illustrerer hvordan moderne arkitektur kan skape kontraster og gi rom for funksjon og innovasjon, selv om slike bygg også møter kritikk.
Om vi ensidig velger klassiske bygg, risikerer vi å gjenta Trumps ensrettede stilvalg – et valg som kan gjøre byene mindre tilpasningsdyktige for fremtiden.
Vår tids bygninger og byrom skaper rammene vi lever i, og de er ansvarlige for en tredjedel av verdens energiforbruk og klimagassutslipp. Norge står, som resten av verden, overfor nødvendigheten av å kutte disse utslippene – og vi må gjøre det raskt. Byggenæringen må bevege seg mot en sirkulær økonomi som gjenbruker materialer, kutter energibruken og prioriterer bærekraftige løsninger. For å nå disse målene, trenger vi en arkitekturpolitikk som forener både skjønnhet, funksjon og klimaavtrykk. Dersom vi lar oss inspirere av en ensidig stilpolitikk, risikerer vi å miste sjansen til å virkeliggjøre dette.
For å kunne innfri ambisiøse klimamål trenger vi arkitektur som inspirerer til en bærekraftig livsstil. Vi må gå utover ideen om en «grønn fasade» og bevege oss mot en ekte sirkulær økonomi der materialer gjenbrukes og avfall minimeres. Norge kan lære mye fra EU, som har lansert initiativet New European Bauhaus – et tverrfaglig prosjekt som bringer EUs Green Deal inn i arkitekturen.
Her ser man på skjønnhet og funksjonalitet som sammenfallende mål, og oppfordrer til innovasjon.
En bærekraftig arkitekturpolitikk kan ikke lykkes uten et tett samarbeid mellom myndigheter, utbyggere, arkitekter og innbyggere. For det første har myndighetene et viktig ansvar i å sikre at byggesaksbehandlere har arkitekturkompetanse. Med stadig flere jurister i disse rollene, blir det lettere å påpeke regelbrudd enn å vurdere et byggs helhetlige kvalitet og tilpasning til omgivelsene. Dersom offentlige bygg kan være et forbilde i kvalitet, vil det gi signaler til hele bransjen om å prioritere estetikk og funksjon i like stor grad som regelverk.
Samtidig kan utbyggere bidra til kvalitet ved å arrangere konkurranser mellom flere arkitektkontorer og hente inn inspirasjon fra både inn- og utland. Et steg videre kan være å etablere pilotområder i byen – spesielle soner som tillater arkitekter og utviklere å prøve ut nye og innovative løsninger. Slike pilotområder kan skape rom for eksperimentering med materialbruk, energiutnyttelse og bygningsutforming, og gi verdifull læring om hvordan fremtidens bygg kan bli både vakre og bærekraftige.
Til syvende og sist har også vi som innbyggere et ansvar. Hvis vi stiller krav til at bygg skal være både funksjonelle, estetiske og tilpasset miljøet, vil etterspørselen presse frem gode valg. Slike samarbeid, både gjennom regulering og praktiske pilotprosjekter, kan føre til en arkitektur som engasjerer, skaper identitet og bringer oss nærmere målene om et lavere klimaavtrykk. Men en ensidig stilpolitikk risikerer å gi oss noe som er pent for noen, men ikke bærekraftig for de fleste.
Arkitektur bør ikke formes av hva som er «vakkert» for enkelte, men heller være et samspill mellom estetikk, funksjon og bærekraft. Ved å ta inn over oss arkitekturens mange dimensjoner kan vi skape byer som både respekterer fortiden og omfavner fremtiden, uten å påtvinge en stilpolitikk som hører til i et annet politisk klima.
La oss fortsette debatten om hvordan byene våre kan utvikle seg på en måte som tar vare på både sjelen og funksjonaliteten, og la Bergen være et forbilde som ikke faller for fristelsen til bare å se bakover når vi faktisk må bygge for fremtiden.
