Meninger / Debatt
Byarkitektene svarer: Sverre Landmark bommer kraftig på hva som er vårt virkeområde
Av Henrik Lundberg, Maria Molden og Are Risto Øyasæter
Landmark svarer: Frakoblet eller relevant?
Naturkrisen, klimakrisen, boligkrisen – og i tillegg har vi arealbekymringen – la dette være utfordringen for å jobbe ordentlig målrettet med arkitekturen som verktøy.
Av Sverre Landmark
Naturkrisen, klimakrisen, boligkrisen – og i tillegg har vi arealbekymringen – la dette være utfordringen for å jobbe ordentlig målrettet med arkitekturen som verktøy.
Av Sverre Landmark
Sverre Landmark er rådgiver.
Foto: Knut BryDe fleste er enige om at vi har en boligkrise og en klimakrise, vi skal bygge på mindre plass (naturkrise og arealbekymring) og vi har krise i kommuneøkonomien mange steder. I Arkitektur den 3. oktober skrev jeg ubetenksomt nok at «det siste vi trenger i denne situasjonen er byarkitekter som fremstår som frakoblet byenes utfordringer, og som er mer opptatt av å vise at arkitektur er et mål, heller enn et middel».
Jeg skrev om byarkitektenes møte i Oslo, som formidlet av Arkitektur den 2. oktober. Overskriften var ikke bra, det erkjenner jeg, for annet enn å skru opp temperaturen.
I et innlegg fra Henrik Lundberg, Maria Molden og Are Risto Øyasæter den 7. oktober menes det at det er jeg som er frakoblet, og at jeg ikke har satt meg inn i hva som er byarkitektenes virkeområde.
Nå var det ikke min mening å diskutere byarkitektenes virkeområde, men min impulsive (jeg innrømmer det) reaksjon tok utgangspunkt i følgende: Her er de seks, samlet for første gang, og de får en mikrofon. De er opptatt av rollen, og at det er så få byarkitekter; det burde være flere.
Det ble også slått fast at det bygges for dårlig og at kompetansen til å utøve skjønn etter skjønnhetsparagrafen er tynn mange steder.
La gå at dette var en «hjemme hos»-samtale formidlet av arkitektenes menighetsblad. Men med én gang man begynner å snakke om hva som er viktig, åpnes opp for tolkninger. Jeg reagerte mer på hva som ikke ble sagt, enn hva som ble sagt.
Jeg har stor respekt og beundring for hva Bergen og Maria Molden har fått til med sin stab, med blant annet Arkitektur+ – Bergens arkitektur- og byformingsstrategi (2019). Jeg har lest den igjen, og «Ulike byer bruker ulike tilnærminger for å oppnå målet om en kompakt by» og savner bare at det sies like ut, at areal er et knapphetsgode som vi må utnytte effektivt.
Vi skal «optimalisere arealbruken ved å tilrettelegge for at areal kan brukes av flest mulig ulike brukere, og gjennom hele døgnet». Det lett betente begrepet arealeffektivitet; som er essensielt for å oppnå arealnøytralitet, snakker vi ikke om. En oppdatert versjon av Arkitektur+ hadde nok tatt med dette.
Stavangers strategi for arkitektur og byforming (2023) «skal bidra til økte kvaliteter i utviklingen av steder og lokalmiljøer, og økt arkitektonisk kvalitet i bebyggelse og byrom», og er det korteste av de tre dokumentene. Samtidig er dette den strategien som (på liten plass) og i samme avsnitt kobler et mål om klima- og ressursvennlige løsninger og naturmangfold, og slår fast at «Vi skal bo tettere og mer sentralt, og det setter krav til nye løsninger for bebyggelse og områdeutvikling.»
Dette er ett av fire mål i strategien, og for hvert mål er det angitt to prinsipper som sier hvordan målene skal følges opp. Et godt «prinsipp» her hadde nettopp vært å anvise hvordan denne begrensede ressursen utnyttes, men savnes.
Oslos byutviklingsstrategi (2024 – høringsutkast) sier det slik: «(Vi skal..) bygge på allerede bebygde arealer og ta vare på eksisterende bebyggelse – utvikle byen gjennom fortetting og transformasjon av næringsområder».
Trondheims utkast til arkitekturstrategi har i sin innledning kapitlet «En by som er enda bedre for flere», og avsnittet «Arealnøytralitet og strategisk byvekst», der det slås fast at Trondheims fremtidige byvekst skal vare arealnøytral, og at «En nøkkel for å lykkes er at lokale sentrum utformes for å gagne hele bydelen, og at ny bebyggelse med høy tetthet realiseres med særlig høy arkitektonisk kvalitet».
Arealbruken er en overordnet utfordring i natur- og klimakrisen, og at byen kan gjennom arkitektur og byform søke de beste løsningene, minimere energi- og ressursbruk og unngå naturtap. Til tross for dette har ikke selve arkitekturstrategien for Trondheim arealeffektivitet som eget mål.
Arkitekturstrategien lanserer fire mål for byen: Trondheim skal være en vakker, karakterfull, menneskevennlig og varig by. Åtte prinsipper viser hvordan målene kan nås med arkitektur, men hvordan i all verden er det mulig å unngå å snakke om arealutnyttelse?
Vi skal «bruke nye prosjekter til å reparere naturen etter tidligere nedbygging og utbygginger», men hva med arealene vi bruker; som helst er transformasjonsarealer. Dette står det ikke noe om, men at vi skal verne om eksisterende vegetasjon i byggefasen.
Pkt. 7.4: «Legge til rette for sambruk og optimalisering av arealbruk. Programmèr for sambruk og tilrettelegg for at areal kan brukes av flest mulig ulike brukere, og gjennom døgnet.» Inspirert av Arkitektur+.
Jeg mente og mener fortsatt – og har fått det bekreftet av mange som verdsatte min kommentar den 3. oktober – at byarkitektene har alt å vinne på å spørre seg selv om hva det er som gjør det man driver med spesielt relevant nå, og framover.
Jeg vet som nevnt at byarkitektene har bidratt og bidrar tungt på mange måter, og vil bare gi uttrykk for at spisse, klare og relevante utspill er en god strategi for å bidra med relevans og tyngde. Dette har jeg gitt uttrykk for i arkitektenes eget bransjemedium.
Naturkrisen, klimakrisen, boligkrisen og arealbekymringen – vi må ta inn over oss at vi ikke kan forsyne oss av arealressursene som før. «Arealnøytralitet fremmer forvaltning over forbruk av areal.»
Vi skal gjenbruke arealer gjennom fortetting i allerede utbygde områder og disse arealene er en begrenset og ikke-fornybar ressurs. La dette være utfordringen for å jobbe ordentlig målrettet med arkitekturen som verktøy.
