Landskapsarkitekturens fremtidsutsikter

Line påpekte at landskapsarkitektens «superkraft» ligger i vår evne til å tenke helhetlig og vår evne til å omsette mål og visjoner til konkrete, fysiske løsninger i felles prosjekter. Vi er trenet til å balansere alle livsviktige behov, skape synergier mellom ulike funksjoner og utforme vakre omgivelser som gir rammer for gode liv.

I en verden hvor mange hensyn må tas, trenger vi løsninger som er samlende og inkluderende. Som fag ser vi at vi må tenke mer sirkulært og redusere forbruket for generasjonene etter oss. Og i et samfunn der alt måles i avkastning og bunnlinje, er det inspirerende at Line ser på vår formgivning med natur som en «trippel bunnlinje», der hver investert krone i natur og klimatiltak gir avkastning i form av levende og livskraftige samfunn.

I en stadig mer digital verden, med digitale tvillinger, kan man lure på om man er en hovedkarakter i en Matrix-film, lykkelig uvitende om at man lever i en digital drømmeverden. Hilda påpeker likevel kraften i å fortsette å jobbe med kart – både de som viser hva vi har, og de som viser hva vi kan få. Våre streker veves fortsatt til en vakker og funksjonell helhet på et kart som skal finne sin vei ut i landskapet. Hun minnes også hvordan arkitekter på 1990-tallet mente at landskapsarkitekter var mer opptatt av å bevare enn å skape noe nytt. Det fine med å fortsette å jobbe med kart er at de evner å gjøre begge deler.

Christine minnet meg på hvordan samfunnet og historien kan leses gjennom hagekunsten og landskapsarkitekturen. Sporene vi legger fra oss gjennom vårt virke, reflekterer vår samtid og avslører verdigrunnlaget som preget den. Det retter ansvaret på hver enkelt av oss. Våre spor leses i ettertiden: det vi bygger vil speile verdiene i samfunnet vi lever i. Valgene jeg og mine kollegaer tar som landskapsarkitekter, er gjennomsyret av vår tids verdisyn.

I vår hverdag står vi i en arealkamp der store, flotte trær felles til fordel for nyanlegg, sikt og sol. Myrer og gammelskog transformeres til industriområder. Mangfoldet, både til sjøs og på land, forsvinner dag for dag.

Så derfor kjære kollegaer: La oss håpe at den grunnlendte, kalkrike tørrengen med stedegne arter rundt skulpturen «The Mother» ved Munch-museet ikke blir et symbol på noe tapt, men et varig spor etter et natursyn som tok klimautfordringene, menneskene og naturtapet på alvor.

Kari pekte på det samme: Samfunnets verdisyn og verdigrunnlag er noen ganger helt ute å kjøre. Hennes klare anbefaling er at vi må få på plass et regelverk som tar naturen på alvor. Gode landskapsanalyser der naturtyper og vegetasjon blir kartlagt på tomta før regulering og prosjektering starter, bør være standard.

Flora og fauna må kartlegges og sikres – dette bør kunder som flagger FNs bærekraftsmål allerede gjøre i dag. Kundene som vil bygge klimapositive prosjekter i fremtiden, vil få de beste landskapsarkitektene med på laget.

Alle superhelter trenger superkrefter. Og hva er vårt skarpeste våpen for fremtiden? Ragnhild pekte på trærne, vårt beste presisjonsvåpen. Et voksent tre binder over 20 kg CO₂ per år og gir oksygen til to mennesker. Trær absorberer sollys og gir en kjølende effekt – ett tre tilsvarer ti klimaanlegg! De renser luften, fanger opp støv og forurensning, og demper støy.

Trær fungerer som levesteder og matkilder for fugler, dyr og insekter. De blir ofte eldre enn oss mennesker og binder generasjonene sammen. I tillegg er de vakre og bidrar til å forskjønne byene. Ikke alle våpen er dødelige – Ragnhild minnet meg på at levende «våpen» kan være et verktøy for en grønnere fremtid.

I en verden med krig og klimakrise, med store urettferdigheter, maktmisbruk og en befolkning med stadig mindre evne til å tenke langsiktig, ga Thea meg troen på at landskapsarkitekter kan bidra til å gjøre verden litt bedre. Troen er avgjørende.

I sitt internasjonale arbeid ser hun at vi i Norge har kommet langt med å lage gode byrom for både mennesker og natur, noe som ikke er en selvfølge overalt. Vår kraft og motivasjon til å jobbe hardt vil kunne gi ringvirkninger og påvirke verden.

I 2019 hadde vi besøk av IFLA World, og i 2029 kommer IFLA Europa til Oslo. La oss bruke dette som en gyllen mulighet til å vise frem våre prosjekter og påvirke. Hun minner meg på at vi er et verdibasert fag, der vi må ha våre verdier på plass, for de vil prege alt vi gjør.

Jeg vet ikke om denne teksten vil gjøre november lysere eller inspirere Trump til å gi jobben til Harris som en ekte gentleman. Selv ble jeg i hvert fall inspirert til å stå på videre i faget og tilbudsskrivingen.

Skal du og jeg lykkes med å gjøre en forskjell, ligger kraften vår i våre felles landskap. Jeg tror at når vi inspirerer hverandre, blir landskapsarkitekturen aller best.

Vi står overfor store oppgaver som samfunn, kollegaer og landskapsarkitekter. Målet bør være å skape livskraftige samfunn, og det får vi til når vi samles om en felles kraft og deler våre refleksjoner, tanker og meninger.