Løkken svarer: Ja takk til både direktedemokrati og mer faglighet

Direktedemokrati knyttet til arkitektur og byutvikling er velprøvd andre steder, men i liten grad i Norge.

Av Gisle Løkken

Direktedemokrati knyttet til arkitektur og byutvikling er velprøvd andre steder, men i liten grad i Norge.

Av Gisle Løkken

Gisle Løkken er sivilarkitekt MNAL i 70°N arkitektur og stipendiat ved Institutt for arkitektur og planlegging, NTNU.

Foto: privat

For det første vil jeg takke Amund M. Rolfsen for et reflektert, begrunnet og konstruktivt tilsvar til min kritikk av plan- og bygningslovens §29-2. I det store er vi sannsynligvis ikke så uenige.

For det andre vil jeg understreke at det selvsagt ikke er kompetente arkitekter i byggesaksbehandlingen som er problemet, men de stadig flere uten romlig-estetisk kompetanse (som heller ikke kan lese tegninger) – og ikke minst det systemet de alle jobber innenfor.

For det tredje er det fint at Rolfsen drøfter arkitektur som både form og funksjon, visuelt uttrykk (estetikk), og også ideene som følger og former, både kontemporært og historisk. Men at det i dag (i byggesaker) er likeverdig rom for «både kontrasterende uttrykk, moderniserte tilpasninger og rene kopier» har jeg en viss empiri på at ikke er helt riktig.

Det er vel der problemet oppstår, at under det «frie skjønn» paragrafen legitimerer (og her hjelper det ikke å klage til Statsforvalteren), er det rom for både private meninger om hva man liker, og mer ideologisk betingede holdninger til hvordan våre bygde omgivelser skal se ut.

Svært ofte er kommunens tilsvar derfor historiserende homologier som verken forholder seg til funksjonalitet eller nåtidige og historiske fakta, men til arkitektoniske og ideologiske preferanser (her har jeg noen talende eksempler). Greit nok det, men i et maktperspektiv gir dette en tung dreining mot et byråkratisk autokrati.

Ideer og ideologier kan vi gjerne diskutere, men ikke med utgangspunkt i at det finnes en arkitektonisk-estetisk determinisme – som jo ville bety en total avskrivning av arkitekters kompetanse, integritet, ansvar og vilje til kreativitet og eksperiment. Jeg tror ikke en videre diskusjon om abstraksjoner er det mest fruktbare i denne sammenhengen, også fordi vi vel begge konstaterer at både arkitekter og saksbehandlere sliter med konsistent og koherent skriftlig fremstilling av arkitektur.

At skriftliggjøringen gjennom lovverk, veiledere og krav til begrunnelse for arkitektur samtidig er et middel til disiplinering er kanskje enda mer problematisk da det er effektive tiltak som reduserer sosialt og arkitektonisk mangfold og det spillerommet arkitektene tradisjonelt har hatt.

Derfor, for det fjerde, vil jeg kommentere Rolfsens to forslag til å «løse floken», som begge er verdt å ta videre og som jeg ser som sammenfallende.

Direktedemokrati knyttet til arkitektur og byutvikling er velprøvd andre steder, men i liten grad i Norge. Hva som er det beste formatet i en norsk kontekst kan diskuteres, men det burde være åpenbart at et demokratisk organ har større legitimitet i disse spørsmålene enn et administrativt nivå som ofte sliter med faglig integritet og autonomi.

Det betyr jo ikke at faget forsvinner, men snarere det motsatte, da det er et imperativ at et demokratisk organ søker kunnskap for å kunne drøfte og ta beslutninger i en sak – men uten de samme bindinger som i dag er i forvaltningen. Dette passer også godt med en forventning om faglighet i utdanning, praksis og forvaltning da det vil være en forutsetning at saker kan drøftes forståelig på et grunnlag av både faglig og sosialt mangfold.

Jeg tror at en endring her kan initieres fra arkitektene, fordi vi i grunnen er samfunnsbyggere som både kan og bør forholde oss nærmere til «en folkelig opinion» enn til et byråkrati som i regelen er satt til å disiplinere og konservere statens interesser – men som dessverre ikke alltid er de samme som folkets.