Må vi snakke om Sverre?

Spørsmålet er om vi arkitekter henger igjen i et foreldet, eller uhensiktsmessig syn på oss selv, faget og samfunnet?

Av Ketil Moe

Spørsmålet er om vi arkitekter henger igjen i et foreldet, eller uhensiktsmessig syn på oss selv, faget og samfunnet?

Av Ketil Moe

Ketil Moe er arkitekt og skriver for tiden på boken om OAFs historie.

Foto: Torbjørn Tumyr Nilsen

Byens Tak, torsdag 16. januar: Himmelens porter åpnet seg ikke over forsamlingen, det var mer som om gulvet under føttene våre skulle kollapse!

Arkitekturs Fehn-nummer rommet drøyt hundre sider om mesteren. Gaute Brochmanns artikkel tok fire av disse. Det er disse fire vi diskuterer. Det var her spørsmålene om arkitektenes metode ble satt på spissen. Resten av tekstene var mer av akademisk interesse, for spesielt interesserte.

Brochmann skal ha ros for å skape debatt. Men er Fehn målskiven, eller et eksempel på at virkeligheten er mangfoldig og i forandring? Eller er det en tid for å granske egne indre organer, preferanser, metoder og ideologier? Jeg tror det!

Jeg hadde Fehn som lærer tidlig på 1970-tallet. Ingenting kunne trigge tegneglede mer enn korrektur med ham eller med Jon Lundberg. Han var tilstedeværende, fabulerende og inspirerende, men viste neppe vei mot hvordan vi som arkitekter kan møte oppgavene vi sto overfor. Verken da eller nå.

Kjell Lund og Niels Torp utviklet metoder som andre, med eller uten hell, kunne bygge videre på. Sverres eksempler var unike, uavhengig av faglige strategier som ble diskutert opp og ned i NAL og OAF.

I mitt arbeid med OAFs historie har jeg truffet på trekk i vår utvikling som kan gi en pekepinn hvis vi skal utvikle faget. Noen går på organisering, andre på faglig uttrykk. Spørsmålet er om vi henger igjen i et foreldet, eller uhensiktsmessig syn på oss selv, faget og samfunnet?

Utrykk eller vilkår

Vi har ideelle fordringer til arkitekturen. Men vi overser vilkårene for å oppnå dem, og er ganske uklare på hvordan vi kan bevare eller styrke vår posisjon, og selv bidra til at resultatene blir best mulig. I årene fra rundt 1950 til -80 trakk arkitektene seg ut av mange tidligere oppgaver; beregnende mengdebeskrivelser, anbudshåndtering, innkjøp og byggeledelse.

Slanke kontorer konsentrerte seg om kjerneoppgaven, prosjektering. Det kan komme av den lange høykonjunkturen og vår sterkere stilling i samfunnet. Danske, tyske og britiske arkitekter prioriterte annerledes og vant på det.

Kritikk og analyse

Debatter er ikke vår greie, verken offentlig eller internt. Ta for eksempel saken om fasadene på en ny skole på Voldsløkka i Oslo: alle andre hadde skylda for resultatet, bare ikke arkitekten. Vi kan analysere, forbedre og drive frem egne prosjekter på «tegnebordet».

Ved verbal saklig debatt om formål, prioriteringer og alternativer, stilner vi. Her trenger vi skolering av typen universitetenes «forberedende», som nå er borte. Derimot er vi ganske gode på å mene noe på tomannshånd, og går gjerne etter mannen, ikke ballen.

Smått og godt

En vanlig tenkemåte er at oppdragene helst skal være små og håndteres av noen få personer. Resultatet bør bli en veloverveid og artistisk tolkning av oppdragsgivers personlige behov, preget av godt håndverk og utsøkt materialbruk. Mer kan føyes til lista.

Men de fleste oppdrag er ikke slik. Oppdragene er store og fordrer en bred bemanning. Oppdragsgiver er som oftest en investor, eller mellommann, med øye for fremdrift og mulige innsparinger. Produksjonen er mer eller mindre industrielt montasjearbeid. Slik er den dominerende virkeligheten. Avstanden mellom gamle idealer og dagens virkelighet er stor og økende!

Egen rolle

Vi ser oss som de fremste blant likemenn; Den naturlige prosjekteringsleder, som utvikler konsept, har grep om helheten, og fordeler oppgaver. Men er vi det? Har vi vokst i takt med oppdragene, har vi innsikt nok? Er vi strateger, oppmuntrer vi til samarbeid, eller finner vi oss en plass som tegneren nederst ved bordet?

Personlige ytelser

Drømmen om det lille kontoret, som blir startet etter en vunnet arkitektkonkurranse og noen villaer, har trange kår. Virkeligheten er store og raske endringer både i faget, arbeidsmåten og bedriftsstrukturene, med nye strategier og prioriteringer, internasjonalt samarbeid, sterkere spesialisering og arbeidsdeling.

Det lille personlige kontoret har fortsatt sin plass, som kan gi gode liv for en del av oss, men ikke mange. Vi utfordres på en arkitektur preget av høyere kvalitet, større variasjon og nærhet. Samtidig kan vi forvente større press mot økt tempo, rasjonalitet og økonomisering. Derfor må vi kjenne og beherske virkeligheten vi lever i.

Derfor er Gaute Brochmanns spørsmål relevante!