Meninger / Debatt
Fossen bommer på innhold og form
Av Gerrit Mosebach
Makt og avmakt i Oslos byutvikling
Skal vi se grundigere på det asymmetriske maktforholdet i Oslos byutvikling må vi starte et helt annet sted enn der Gerrit Mosebach starter.
Av Erling Fossen
Skal vi se grundigere på det asymmetriske maktforholdet i Oslos byutvikling må vi starte et helt annet sted enn der Gerrit Mosebach starter.
Av Erling Fossen
Erling Fossen, byrøkter.
Foto: privatGerrit Mosebach mener jeg bommer på både innhold og form i mitt tilsvar til han. For å være storsinnet skal jeg avstå fra videre polemikk, men tilbakevise en påstand som er fake news, utdype det problematiske i hans argumentasjon, og attpåtil lansere det første skrittet vi bør gå sammen.
Gerrit Mosebach har gjentatt i sine to innlegg i Aftenposten og Arkitektur at det er veldig tette bånd mellom politikere og eiendomsbransjen i Oslo, og at dette skaper behov for å ha sterke og uavhengige fagetater. Han advarer også mot en tendens til at fagetatene stadig oftere blir overkjørt i byutviklingen. Problemet er at denne påstanden er tatt ut av luften. PBE har gjort sine egne undersøkelser.
I perioden 2021-2023 behandlet bystyret 89 plansaker. I overkant av en fjerdel av sakene (26) av dem hadde PBE et eget alternativ. Av disse 26 alternativene stemte bystyret for hele 17 av dem. Det er altså ingen bevis for at bystyret overkjører sin egen fagetat i økende grad. Hvem driver cherrypicking sa du Mosebach?
Det dypt bekymringsfulle er dog det Mosebach bare vagt antyder, men ikke sier. I beste fall er det en triviell påstand at politikere som ikke blir gjenvalgt også må ha en jobb som de synes er interessant (de færreste starter i eiendomsbransjen), men Mosebach antyder at det er blitt et lukket system der de samme folka skifter posisjon, men fortsetter med samrøret.
Er det bare meg eller antyder Mosebach at det finnes en «deep state» som tar alle avgjørelsene uten at folket blir hørt? Har vi hørt den samme argumentasjonen fra noen andre mon tro?
Gentrifisering av Grønland? Hvor?
Mosebachs løsning for Grønland er «å gjøre minst mulig», men «at dette ikke passer inn i Fossens verden». La meg anføre noe som gjør at det ikke burde passe inn i noens verden: En av de viktigste politiske makromålene i Oslos byutvikling har gjennom årtier vært å skaffe nok boliger til folk. Oslo vokser med rundt 10-14 000 innbyggere i året, og har med unntak av Covid19-perioden vokst sammenhengende siden 1984. Fra et bunnpunkt i 1984 med 447 257 innbyggere var vi 724 300 ved inngangen til 2025. Det bor i underkant av to personer per bolig, det vil si at Oslo må få 3000-5000 boliger i året for at boligprisene ikke skal bli så høye at ingen førstegangsetablerere har råd til å bo her.
Brutt ned på hver bydel må det altså komme tilførsel av 200-300 nye boliger i året. Men ingen av disse skal altså komme på Grønland, fordi økosystemet der er så sårbart?
Tar du bort høyhusene på Vaterland – som ikke er Grønland (ligger i en annen administrativ bydel enn Gamle Oslo) – er det kun Landbrukskvartalet og et bygg i Schweigaardsgate som er planlagt. Argumentet om at Grønland utsettes for heftig gentrifisering stemmer ikke. Det skjer mindre der enn i kanskje noen annen bydel. Grønland må som alle bydeler utvikles og tilføres nye boliger. Det store spørsmålet er hvordan.
Avmakten
Skal vi se grundigere på det asymmetriske maktforholdet i Oslos byutvikling må vi starte et helt annet sted enn der Mosebach starter. Som jeg har anført ved flere anledninger så har politiske beslutninger i Oslo når det gjelder byutvikling relativt lav legitimitet fordi lokalbefolkningen veldig sjelden er blitt invitert til å medvirke. Den formelle planprosessen har ingen plass for medvirkning.
Å lage bedre medvirkningsprosesser der lokalmiljøet er invitert inn er en mulig å vei å gå. Oslo kommune har dessverre veldig få verktøy i verktøykassa si sammenlignet med andre byer i verden. Oslo kommune eier nesten ikke egne tomter. Det betyr at de stort sett planlegger for tomtene til private utviklere. I andre byer med stor kommunal tomtebank kan politikerne i mye større grad stille krav til utviklerne på disse tomtene, for eksempel gjennom andel av rimelige boliger.
Arbeidet med tredje boligsektor går også veldig tregt i Oslo. I for eksempel Hamburg kan selvbyggere gå sammen, og har krav på at kommunen stiller tomter til rådighet. I Berlin var det for noen år siden nesten utelukkende selvbyggende Baugruppen som sto for nye boliger. De engasjerte arkitektene direkte uten utviklerleddet, og et prosjekt vi besøkte for noen år siden hadde lykkes med å få nye boliger til en pris på 17 000,- kvadratmeteren på samme tid som gjennomsnittprisen for Berlin som helhet var 70 000,-.
Det første skritt
Det første skrittet krever ikke mer enn godvilje. Fram mot Oslo Urban Week i september burde ikke utviklerne på Grønland lage konkurrerende arrangementer til lokalmiljøet. I den opphetede debatten om Grønlands sjel har det ikke manglet på invitasjoner til å drikke kaffe sammen. For guds skyld, ta den kaffen med hverandre da.
Lokale institusjoner med høy legitimitet som for eksempel Interkulturelt Museum i Tøyenbekken og Nordic Black Theater gjennomfører begge arrangementer i april. Kampen om Grønland 2.0 i regi av IKM er både utstillingsåpning og åpent folkemøte 10.4, mens NBT arrangerer sine regelmessige Suppe & Samtale 28.4.
Da ses vi der.
