Meninger / Debatt
Trondheims kommuneplan og Nordre avlastningsvei – motsetninger eller fullt samsvar?
Av Tova Linnea Schönbeck
Alt det ikoniske med Los Angeles — både hundremillionersvillaene og de gamle hippiestrandhusene – er behandlet likt av brannen, skriver Kai Reaver, fagsjef i Norske arkitekters landsforbund.
Foto: CAL FIRE_Official/Wikimedia Commons
Vi lander på LAX midt i det som omtales som den verste skogbrannen i Los Angeles', eller kanskje USAs historie. Byen er dekket av en grå dis, som et dystopisk maleri der lukten av bål er det siste og eneste du trenger for å vite at noe er alvorlig galt. Arkitektkollegaen min henter oss på flyplassen, og det første vi får er masker mot røyken. Dette er ikke lenger byen vi husker fra noen uker tilbake. Dette er krisetilstand.
På vei mot Venice Beach, hvor vi skal overnatte etter at hotellet vårt ble evakuert, forsøker vi å holde samtalen flytende. Vel fremme tar kollegaen vår to motorsager ut av pickupen. Han har nettopp kommet tilbake fra sitt hus i Topanga Canyon for å sjekke status. Av de fem husene i umiddelbar nærhet, er det kun hans som fortsatt står. Dette er et slags mirakel, et av de sjeldne, og ikke uten en ettersmak av skyld og tilfeldighet.
Rundt kjøkkenbordet drikkes det tequila fra melkeglass mens samtalen spinner mellom kartlegging av brannens status – et virrvarr av sosiale medier, «ekte» nyheter og rykter på Whatsapp. Dette flettes naturlig inn med den uunngåelige innblandingen av det vi tror er våre verktøy – erfaringen fra tegnebordet mikset med det vi trodde vi husket av arkitektteori, som viser seg raskt å være totalt unyttig i denne situasjonen.
Informasjonsbehovet dominerer. Hva har skjedd her? Hvorfor brant det så voldsomt? Hvorfor brenner det fortsatt? Er det mer brann nå, eller har vi kontroll? Vi lytter til historier om et halvt år med tørke, Santa Ana-vinden som møter et historisk lavtrykk. Klimaendringer og budsjettkutt. Dette er ikke bare naturens sinne – det er systemkollaps i ett av verdens rikeste områder. Og det sprer seg fra én brann til seks-syv i løpet av natten.
Turen med pickupen går gjennom en snøliknende storm av aske. Et tungt teppe ligger over byen grunnet strømbrudd, kun brutt av et oransjerødt lys fra et flertall pågående branner – som et bakteppe til en by i ruiner. Den verdenskjente Pacific Coast Highway er borte. Malibu er et svart hull i landskapet. Palisades like så. Alt det ikoniske—både hundremillionersvillaene og de gamle hippiestrandhusene—er behandlet likt av brannen.
Mange av disse husene har vi besøkt gjennom studieturer med studenter fra AHO. Det slo meg aldri at en siste meditasjon burde tas på vei ut. Det er i dette ødelagte bildet at en ny erkjennelse bryter gjennom: Samtidsarkitekturen er ikke evig. Den er skjør. Ofte billig laget. Spekulativ. Og den er i hvert fall ikke forberedt.
Politikken blander seg inn som en uunngåelig ingrediens. Guvernøren erklærer at byggesaksbehandling skal fremskyndes og beordrer planetatene å finne måter å unngå unødvendig byråkrati, slik at gjenoppbyggingen kan begynne allerede før brannene er slukket. Samtidig innfører forsikringsansvarlige i California et ettårig moratorium: Ingen skal miste dekningen sin her.
Disse tiltakene ligner noe så sjeldent som en slags offentlig arkitekturpolitikk, noe vi knapt har sett siden New Public Management-doktrinen overlot all planlegging og bygging til et slags markedsliberalt konsensus. Slikt holder ikke lenger når markedet ikke er designet for å håndtere et tap på 150 milliarder dollar i bygninger, eller en gjenoppbygging der hele områder skal planlegges helhetlig og bygges nogenlunde likt.
Samtidig dukker teknologiens forlokkende løsninger opp i samtalene. Kan kunstig intelligens ta over byggesaksbehandlingen? Hvor er Elon Musk og DOGE – Department of Government Efficiency? Er denne tankegangen, som har kuttet i det offentlige brannvesenet, men samtidig lover at teknologien skal løse alt for oss, fienden eller løsningen? Kan algoritmer hjelpe oss å gjøre dette raskere, smartere og mer effektivt, eller blir det hele enda et kaos? Er dette starten på Trumps presidentperiode, eller slutten på Bidens?
Her omdirigeres samtalen tilbake til det grunnleggende – til vann, drivstoff, mat. Motorsagen, hammeren og menneskene som plutselig mistet alt de hadde.
Kan det hende at denne krisen tvinger oss til å se på arkitekturens kjerne? Folk trenger mer enn arkitekturopprøret; de trenger hus og de trenger en slags trygghet. De trenger materialer som tåler ekstremvær og strukturer som kan reises raskt etter katastrofer. Dette handler ikke om postmodernisme eller en ny -isme. Dette handler om å holde folk i live. Det handler om planlegging, samordning og om store tanker som vi ikke har turt å tenke på lenge.
Case Study House-programmet minner oss om hva store visjoner kan skape. Los Angeles har alltid vært en by som viser verden hva som er mulig – og noen ganger det vi trodde var umulig. Kanskje er det nettopp her, i ruinene av Malibu og langs restene av PCH, at en ny type arkitektur fødes. Ikke som en teori, ikke som en teknologi eller en metode, men som en nødvendighet? En arkitektur som ikke bare handler om å bygge, men om å huse folk, gjenoppbygge, og overleve neste brann. En ny runde med case study-programmet, i enorm skala, med økt fokus på innovasjon og motstandsdyktighet mot neste krise.
Vi står foran en fremtid der kriser vil bli normen. Når asken har lagt seg, vil det vi lærer i LA være en leksjon for verden: Noen ganger er motorsagen viktigere enn BIM, og noen ganger er det eneste som betyr noe, evnen til å starte på nytt.
