Meninger / Debatt
Trenger vi lovregulering for bedre steder?
Av Øystein Aurlien
Minnessted i Regjeringskvartalet: Trestammer i bronse og menneskeliv
Et minnessted som speiler de individuelle livene som gikk tapt, er veien til forening på tvers av sprikende tolkninger, også når vi skal minnes 22. Juli 2011.
Av Anja Bache-Wiig Solberg
Et minnessted som speiler de individuelle livene som gikk tapt, er veien til forening på tvers av sprikende tolkninger, også når vi skal minnes 22. Juli 2011.
Av Anja Bache-Wiig Solberg
Anja Bache-Wiig Solberg har skrevet masteroppgaven «Unit-Based Aesthetic Displays: COVID-19 memorialization, quantification and mass society individuals» ved Senter for utvikling og miljø, UiO.
Tre finalister til Nasjonalt minnested for 22. Juli i Regjeringskvartalet, er valgt ut. Et forslag er inspirert av den ødelagte urskiven fra Møllergata 19, et annet av den enorme riggen som ble stående for å beskytte Picasso-verket som var i Y-blokken. Begge forsøker på et vis å symbolisere hendelsen som sådan, en umulighet i et mangfoldig samfunn.
Et tredje forslag derimot, visualiserer at liv, verdier og muligheter brutalt ble kuttet ned den 22. Juli 2011. Kunstner Hanne Tyrmi har uttalt at snauhogst er en metafor på hendelsesforløpet, og skal materialiseres gjennom en minnelund der levende trær og trestammer støpt i kobber står sammen. Arkitekt Henning Sunde og landskapsarkitekt Rainer Stange har sammen med Tyrmi laget et svært godt utarbeidet konsept til det nasjonale minnestedet.
Det er noe gjentakende ved estetikken i En minnelund for 22. juli. Stamme etter stamme, i ulike tilstander og høyder, gir en opplevelse av endeløshet. Ofrenes navn skal stå gravert inn blant årringene i den laveste kobberstubben med den videste omkretsen.
Forslaget viderefører subtilt den enhetsbaserte estetikken vi finner både i Det nasjonale minnestedet ved Utøyakaia og Hegnhuset på Utøya. Førstnevnte representerer hvert offer gjennom 77 søyler, inkludert åtte for dem som mistet livet i Oslo sentrum. Hegnhuset har en ytre rad med én søyle for hver av de som overlevde skyteangrepet. Denne ringen hegner om restene av kafébygningen og den indre raden av 69 tresøyler, én for hver av menneskene som ble drept på øya.
Den enhetsbaserte estetikken oppleves fortsatt nyskapende, selv om den har blitt brukt over tid. NAMES Project AIDS Memorial Quilt, konseptualisert av Cleve Jones i 1985, markerer starten på trenden. Den statistiske udødeligheten estetikken fordrer fungerte også godt ved 100-årsjubileet for utbruddet av Første verdenskrig, i kunstneren Paul Cummins sin installasjon av 888,246 keramiske valmuer kalt Blood Swept Lands and Seas of Red. Installasjonen formelig badet The Tower of London i rødt – i tråd med design av Tom Piper – og insisterte på å vise den menneskelige prisen av krig.
For Norge er antall ofre i vårt verste terrorangrep i fredstid en grusom statistikk. For mange var en av de drepte et umistelig familiemedlem eller en kjær venn. Uerstattelig. Selv om kobberstammene i En minnelund for 22. juli ikke har et direkte 1:1 forhold til antall ofre, så skiller forslaget seg ut blant finalistene ved å skape en samling enheter. I møte med én enkelt enhet kan den besøkende projisere den de har mistet. En samling enheter fremmer i tillegg empati hos de som ikke er direkte berørte – det kunne vært en av mine. Derfor fungerer estetikken så godt.
Det de fleste har felles på tross av sine uenigheter er redselen for å miste de vi elsker, og medfølelse med dem som er etterlatt. I en tid der tall og statistikker vil fortsette å prege mediebildet, trenger vi kunst som minner om menneskene bak tallene. Det balanserer nummenheten vi føler når vi blir eksponert for store tall.
Selv om vi som samfunn skal fortsette å gjøre alt vi kan for å forebygge, så vil flere terrorangrep og katastrofer skje. De skal telles og de skal minnes. I en sentral geografisk posisjon som Regjeringskvartalet er det essensielt at et permanent minnesmerke kan fortsette å gi resonans for fremtidige generasjoners lidelser og kriser.
I et pluralistisk samfunn med ulike tolkninger av 22. Juli, er de tellede dødsfallene ubestridelige og noe å samles om. Dette er det rom for i En minnelund for 22. juli. En lund med de vakreste vekster fra norsk natur – sammen med kobberets evige, døde trestammer – gir i tillegg ubegrensede muligheter for vandring, refleksjon og interaksjon.
Forslaget til Sunde, Stange og Tyrmi bør derfor stå sterkt i konkurransens siste fase.
