Når Riksantikvaren løper kulturmiljøsnylterne i møte

Men så skjer noe i den fredelige byen langs Sørlandets vakre kyst. Lokalbanken, med sitt fredede hovedbygg, ønsket å bygge et signal-tilbygg som sterkt utfordret kulturmiljøets tålegrense med sin utforming.  

Istedenfor å følge tydelige områdebestemmelser og gode faglige råd for videreutvikling  (som kunne oppfylt alles behov), ønsker de å utfordre forutsigbarheten. Fylkeskommunens motstand medfører at Riksantikvaren som det øverste  forvaltningsorgan innen kulturmiljøverdier involverer seg.  

Dette ga oss både håp og forventninger. Man kunne enkelt løst behovene ved bruk av tilpasset lokal byggeskikk og håndverkstradisjoner, som ikke ville ødelagt for andre interesser eller satt lokale bestemmelser og Riksantikvarens faglige råd for Lillesand på prøve.

Da vi fikk se resultatet av samtalene mellom tiltakshaver og Riksantikvaren, kunne vi derfor ikke tro hva vi så. Hvor var det blitt av den tydelige Riksantikvaren som  kulturmiljøene trenger?

Var det ingen mening med deres strategier, faglige råd og  flotte leserinnlegg fra Riksantikvar Hanna Geiran som et tydelig signal om at tiden for kontraster er forbi?  

Den endelige utformingen hadde ingen reell begrunnelse annet enn ønsket om å skille seg ut. Samtidig ville man nyte godt av byens kvaliteter uten selv å bidra; altså å snylte på kulturmiljøverdiene.  

Riksantikvaren har i etterkant fortalt oss at de må forholde seg til rundskriv T-2/16 der lokalt selvstyre skal hensyntas. Videre fortalte man at de kun hadde akseptert tiltakshavers skisser og at de ikke hadde noe med det endelige vedtaket å gjøre. 

Hvis lokalt selvstyre var så viktig, forstår vi da ikke hvorfor man ikke fulgte opp de relativt nyreviderte lokale områdebestemmelser. Disse har nemlig fokus på helhet og lokal byggeskikk. Enda mer uforståelig er det at man heller ikke fulgte opp egne offisielle råd og leserinnlegg.  

Forvirringen ble ikke mindre da Riksantikvar Hanna Geiran gikk ut i Fædrelandsvennen midt i planprosessen og uttalte hvor flott den løsningen de hadde funnet sammen med tiltakshaver var.  

Men lokalt kjempet vi hardt; da vår klage på reguleringsplanen skulle behandles, fikk vi medhold i Plan- og miljøutvalget: boksen var ikke ønsket. Men da dukket Riksantikvarens ledelse på ny opp i lokalmedia, med støtte til tiltakshavers forslag før Bystyrets behandling.

Å si nei lokalt ble plutselig sett på som både useriøst og som en umulighet. 

Vi som brenner frivillig for bygningsarven har i denne saken kun gjort en ting: vært tydelige på at en i det minste må følge opp lokale bestemmelser og nasjonale faglige råd. Planprosessen opplyste ikke engang om helt essensielle krav i områdeplanen.

Da dette ble påpekt for Statsforvalteren begynte de til og med å mene at man må «anta» at alle var klare over kravene. Hvordan er det mulig? 

Jo, det er mulig fordi alle har lent seg tilbake på en ledelse hos Riksantikvaren som hele veien har tatt veivalg som går i mot lokale bestemmelser, egne faglige råd og leserinnlegg. 

Når en vet hvor mange dyktige fagfolk der er i forvaltningen og blant arkitekter som brenner for kulturarven, blir håndteringen i denne saken bare fryktelig trist å være vitne til.

En slik håndtering setter også  frivillig motivasjon på prøve. Det skal være lov å være uenige og å gjøre feil. Men når planvedtak blir uforståelige og forvaltningens øverste organ ikke er villig til å rydde opp, ødelegges noe veldig viktig – folks tiltro og motivasjon til å bry seg.